Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering i Zetlitz med venneforeningen Bravo. Kveldens innleder er Magnhild Mo, du får også møte kveldens solist Marianna Shirinyan som skal fremføre Robert Schumann sin Klaverkvartett (den langsomme satsen) sammen med Vesselin Gellev, Wouter Raubenheimer og Liv Opdal.

Robert Schumann (1810-56) skrev fire symfonier. Den første har tittelen «Vårsymfonien», skrevet i en periode som Schumann selv karakteriserer som lykkelig (i 1841). Det er en vårlig atmosfære som bruser mot oss i begynnelsen av denne Symfoni nr. 1 i B-dur. Symfonien ble skrevet ut på utrolige fire uker. Den hadde opprinnelig overskriftene «Vårens begynnelse — aften– glad elskovlek– full vår». Men Schumann lot dette være, for å skrive en absolutt musikk uten kommentar. Det er ingen indre utvikling i dette verket; her er det stemninger som skifter i hver sats. Særlig i tredje sats, scherzoen, har vi å gjøre med et «poetiserende karakterstykke» med motsetningsfulle temaer: lidenskapelig, lyrisk, dansende. Finalen kan vi høre som en hymne til våren.

Clara Schumann (1819-96) skrev som 16-åring en klaverkonsert i a-moll. Sammen med hennes romanser for fiolin og klaver og klavertrioen i g-moll blir den fremdeles spilt i konsertsalen. Som pianist –hun debuterte som ni-åring – var hun en av sin tids fremste, kjent for sitt kraftfulle og sangbare spill. Som mor til åtte fikk hun likevel tid til å komponere innimellom sin mange konsertreiser. Konsertsatsen i f-moll (1847) kunne ha blitt hennes andre klaverkonsert, men også førstesatsen forble et fragment. Satsen ble fullført og instrumentert av belgieren Jozef De Beenhouwer.

Det var Leonard Bernstein som i sin tid viste at Robert Schumanns Andre symfoni i C-dur ikke var et uselvstendig verk. Tolket med innstendighet, kontraster og med en Bruckner-aktig mystikk, viser verket noe helt annet. Bare hør hvordan det kraftfullt lysende trompettemaet vokser ut av det mystisk brusende halvmørke! Og så kommer det igjen i slutten av satsen samt på slutten av verket. Etter den briljante scherzoen kommer en langsom sats som står som et emosjonelt midtpunkt i verket; det er et slags nattstykke eller en romanse som uventet refererer til Bach. Også finalen har noe uventet over seg, der den to ganger siterer et tema fra Beethovens lied-syklus An die ferne Geliebte: «Så ta dem imot, disse sanger».