Stavanger Symfoniorkester gjester Kulturhuset i Suldal sammen med fiolinisten Liza Ferschtman, i et variert program som strekker seg fra rokokko mot romantikk.

Da Johann Sebastian Bach døde i 1750, ble det satt punktum for barokken i samme øyeblikk. G.F. Handel holdt det riktig nok gående noe år til i London, men omkring de forgangne, barokke mestrene hadde en ny generasjon unge komponister lagt barokkens snirklete og regeltunge polyfoni bak seg. Det ble litt av et frislipp av det, der nye stilarter som rokokko, den galante stil og pre-romantisk Sturm und Drang levde side om side, med alle sine nye påfunn og emosjonelle innfall. Flere av Bach sine sønner ble helt sentrale i denne bevegelsen, ikke minst Carl Philipp Emanuel Bach, som gjennom instrumentalmusikken sin sprengte alle tidligere grenser for harmonikk og dynamikk, ikke minst i de til tider fullstendig hemningsløse symfoniene.

Da Wolfgang Amadeus Mozart ble født i 1756 var mye av den musikalske og personlige kreativiteten i ferd med å roe seg ned til den foredlede stilen som gjerne kalles wienerklassisismen; ikke minst gjennom de innflytelsesrike verkene til den geniale komponisten Joseph Haydn. Mozart skulle etter hvert heve selve wienerklassisismen til det helt sublime gjennom sine verker. Men før han gjorde det, etter mange år som vidunderbarn på klaver, viet han mye av ungdommen til sitt eksepsjonelle talent for fiolinspill. Han var bare 15 år gammel da han fikk jobben som konsertmester og huskomponist i ensemblet til erkebiskopen av Salzburg, og da han var 19 skrev han fem fiolinkonserter til eget bruk som solist ved forskjellige anledninger. Mozart var allerede en fullmoden komponist som 19-åring, og fiolinkonsertene hans står igjen som de fineste i sin sjanger fra wienerklassisismen.

Ludwig van Beethoven innledet et nytt frislipp der wienerklassisismens rammer ble spreng i fillebiter, muligens inspirert av verkene til Carl Philipp Emanuel. Romantikken var nært forestående, og det var ikke minst symfoniene til Beethoven som bante vei. Symfoni nr. 7 fikk sin premiere 8. desember 1813 i anledning en veldedighetskonsert for falne og skadede soldater i kampen mot Napoleon. Beethoven dirigerte selv urframførelsen, og var strålende fornøyd. «Min beste symfoni så langt», skal han ha sagt til musikerne.

Andrea Marcon, dirigent
Liza Ferschtman, fiolin

C.Ph.E. Bach: Symfoni nr. 183/1, Hamburger
Mozart: Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur
Beethoven: Symfoni nr. 7