I løpet av noen forsommerdager i 1741 fikk G. F. Handel to brev som muligens fikk ham til å mumle et stille Hallelujah. Slik ble oratoriet Messias til.

Handels London-eventyr hadde vært et sammenhengende drama gjennom 30 år, som hoffkomponist, operasjef og investor. Han hadde brukt store summer på å hente italienske stjernesopraner til ensemblene sine, bare for å oppleve at de hatet hverandre intenst og gjensidig. Til slutt barket de sammen i regulært slagsmål på scenen, mens publikum hylte begeistret og musikerne evakuerte orkestergraven for å berge instrumenter og selve livet. Det var en annen tid.

Gjennom de fleste av disse årene bodde Handel i 25. Brook Street, en liten bygård i rolige og ærverdige Mayfair; et godt stykke unna kaotiske Covent Garden der han spilte operaene sine. Vel hjemme etter forestillingene hadde han for vane å hive av seg parykken, trekke i myke, vide gevanter og en snodig liten hatt, før han satte til livs mengder med mat og vin. Resten av natten kunne han sitte på arbeidsrommet i annen etasje og komponere nye mesterverk for kommende sesonger. Denne forsommerdagen i 1741 hadde det meste ramlet sammen omkring ham. Etter 30 år i teaterbransjen opplevde han en brutal kollaps i interessen for italiensk opera. Hans siste, kostbare opera Deidamia hadde nettopp blitt tatt av plakaten etter bare tre forestillinger for nesten tomme hus: Handel var på randen av konkurs.

Det første brevet han fikk disse forsommerdagene i 1741 var fra sin gode venn Charles Jennens. Jennens hadde lagt ved librettoen til et splitter nytt oratorium i tre deler som ganske enkelt het Messias, og spurte om Handel kunne sette musikk til det. Handel hadde allerede laget noen skisser til denne librettoen da han fikk et brev til, fra hertugen av Devonshire, William Cavendish, som inviterte Handel til Irland for å arrangere en serie konserter i Dublin. Det kan ha vært omtrent her Handel mumlet sitt Hallelujah, for i samme øyeblikk forstod han at oratorier var veien ut av det økonomiske uføret. Oratorier kunne fremføres i kirkene av lokale orkestre, solister og kirkekor. Han slapp unna balstyrige primadonnaer, kostymer, komplisert scenografi og det beste av alt: Oratorier kunne fremføres på engelsk og dreie seg om historier fra Bibelen som en voksende og betalingsvillig middelklasse faktisk hadde et forhold til.

Tirsdag 22. august 1741 gikk han inn på komponistkammeret sitt i annen etasje med Jennens nyskrevne libretto til Messias, tre uker senere, onsdag 13. september kom han ut, og da var musikken stort sett skrevet ferdig. Det er helt ubegripelig at han klarte å skrive dette voluminøse mesterverket på så kort tid. Hva som egentlig skjedde der inne på komponistkammeret har naturligvis vært gjenstand for romantiske spekulasjoner.

Vi har lest om Handel oppløst i tårer mens han skrev så blekket sprutet, og om tjenere som banket på døra med mat, uten å slippe inn. Noen har sågar antydet at det var Vårherre selv som førte pennen.

Handel var kjent for å skrive raskt, og noen av korene og ariene i Messias er omarrangerte satser fra operaer han hadde skrevet tidligere. Det som uansett er sikkert blir at det som skjedde i annen etasje i 25. Brook Street disse tre ukene forblir et av musikkhistoriens fineste eksempler på genial inspirasjon, eller kanskje rett og slett et lite mirakel.

Tekst: Terje Wiedswang