Shunske Sato er en anerkjent dirigent og fiolinist med stor interesse for historisk framføringspraksis. Han er kjent for sin innsikt i stil og uttrykk fra denne perioden, og bruker autentiske teknikker og klangideal for å bringe musikken til live slik den kunne høres ut i Haydns tid.

Første juledag 1745 kom en liten gutt til verden på Guadeloupe i Karibien. Moren var bare barnet, en 16 år gammel slavepike ved navn Nanon. Hva som gjorde situasjonen spesiell var at barnefaren – den styrtrike plantasjeeieren Georges de Bologne – umiddelbart vedkjente seg farskapet og tok mor og barn under sine vinger.

Joseph, som gutten ble døpt, ble etterhvert sendt til en eksklusiv kostskole i Paris. I Frankrike ble han allerede i ungdomsårene kjent som en ypperlig fekter, og Ludvig 15. utnevnte ham til offiser i den kongelige livgarden. Hans fulle navn ble dermed Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges.

Senere skulle han medvirke i den franske revolusjon, og hans liv var på alle måter eventyrlig. I dag er han særlig kjent som den første komponisten med afrikansk opphav. Gitt vanskelighetsgraden i hans fiolinkonserter må han ha vært en glitrende utøver, og han glir stilsikkert inn i 1700-tallets musikalske verden.

I 1784 fikk Haydn en bestilling på seks symfonier av den franske grev d’Ogny. Symfoniene ble urfremført over flere kvelder våren 1786, og et av verkene publikum fikk høre, var kveldens symfoni nr. 82, med tilnavnet «Bjørnen». Kanskje er det hissige bjørneføtter vi hører mot slutten av den ellers godslige finalen, med sekkepipeimitasjoner og rustikk atmosfære. Symfonien ble fremført av frimurerorkesteret Le Concert de la loge Olympique, ledet av ingen ringere enn vår venn Saint-Georges. Og hvem hadde sørget for å hanke inn Saint-Georges? Jo, François-Joseph Gossec, Saint-Georges’ tidligere læremester. Gossec var en kreativ sjel som ledet fransk musikk stødig fra barokken og inn i klassisismen. I kretsen rundt Gossec og Saint-Georges møter vi også Marie-Alexandre Guenin, ukjent i dag, men med nerve i pennen og en fin melodisk åre.

Haydn arbeidet hele sitt voksne liv for fyrstefamilien Esterházy. Slottet lå avsides til i dagens Ungarn, men til gjengjeld hadde Haydn et orkester med tipp-topp musikere, som kunne urfremføre hans utallige symfonier i det øyeblikket blekket var tørt. Dette utnyttet Haydn for alt det var verdt.  104 symfonier stoppet han på, og da er det praktisk at mange av dem har kallenavn. At nummer 73 kalles «Jaktsymfonien» er åpenbart, mens nummer 60 er teatermusikk til stykket «Il distratto» – den distré. Og se om ikke musikerne selv har glemt noe temmelig viktig i finalen.

Christian Ihle Hadland