Vi lar komponist Ståle Kleiberg selv føre ordet:

Symfonien Over hav mot en høyere himmel tar utgangspunkt i at det det er 200 år siden sluppen Restauration seilte fra Stavanger til New York med de første norske utvandrerne ombord. Grunnen var ikke bare fattigdom. Det var også manglende trosfrihet. Det kunne arte seg på ulike måter. En av kvekersamfunnets grunnleggere ville for eksempel begrave sine døde barn etter kvekernes skikk. Det ble han nektet. Da begravde han dem selv i uvigslet jord. For det ble han stevnet. Retten dømte ham til å grave likene opp igjen. Denne og lignende hendelser var en sentral årsak til at Restauration – en seilbåt på 54 fot med 52 mennesker ombord, la ut med kurs for Amerika i 1825. Da båten ankom New York, var de én flere i følget enn de som dro. Under overfarten ble det nemlig født et barn. I løpet av de 100 årene som fulgte i kjølvannet av Restauration, emigrerte ca. 800.000 nordmenn til Nord-Amerika. Kun Irland hadde et høyere antall utvandrere i forhold til folketallet. Er dette noe å markere i dag? Svaret er ja! Jubileet er selvsagt ikke en feiring av manglene ved det norske samfunnet for 200 år siden. Det er en påminnelse om hvor og hvem vi var, og hva vi som samfunn har utviklet oss til på relativt kort tid. Toleranse, tanke-, trykke- og trosfrihet kan ikke tas for gitt. Det er tilkjempet, og må vernes om. I dag, når det moderne Norge fungerer som vertsland for mennesker som emigrerer av lignende grunner, er det viktig å minne om dette historiske perspektivet.

Symfonien «Over hav mot en høyere himmel» faller i tre satser. Hver sats er inspirert av et naturbilde: Hei, hav og himmel. Den underliggende fortellingen blir da: Fra hei over hav mot en høyere himmel. Melodien som foldes ut mot slutten av symfonien har vært forberedt fra begynnelsen av siste sats. Nå spilles den i sin helhet. Det viser seg å være den såkalte kvekerhymnen «How Can I keep from Singing?». Pete Seeger fremførte denne ofte, og den har også stått på repertoaret til en rekke andre utøvere i moderne amerikansk folketradisjon. Det siste verset har på ingen måte mistet sin relevans:

When tyrants tremble, sick with fear,
and hear their death-knell ringing,
when friends rejoice both far and near,
how can I keep from singing?
In prison cell and dungeon vile,
our thoughts to them go winging.
When friends by shame are undefiled,
how can I keep from singing?

Det var ikke nød som fikk Antonín Dvořák til å stige om bord på amerikabåten høsten 1892, men utsikten til et eventyr. Som direktør for konservatoriet i New York ventet en årslønn på svimlende 15.000 dollar og en svært overkommelig arbeidsmengde: Et par timers daglig komposisjonsundervisning, litt dirigering av konservatorieorkesteret, og fire måneders sommerferie. New York var på den tiden en ytterst livlig by med en drøy million innbyggere, og Dvořák betegnet den begeistret som et sted «uten forskjell på dag og natt.» På konservatoriet hadde han flere afroamerikanske studenter. En av dem, Harry Burleigh, var etterkommer av slaver og introduserte Dvořák for sine forfedres spirituals. Begeistret utbrøt Dvořákav denne, denne! – musikken måtte være grunnlaget for fremtidig amerikansk kunstmusikk – og fikk bleke smil i retur. Men senhøstes 1893 fant premieren på hans 9. symfoni sted, og her innlemmet Dvořák sangen «Swing Low, Sweet Chariot» som sidetema i første sats, fløyelsmykt i fløytens dype register.

Den berømte soloen for engelsk horn i symfoniens langsomme sats er komponert av Dvořák selv, men øser inspirasjon fra amerikansk folkemusikk, vemodig klagende, men stolt og vakker.

Og selvsagt drysser også Dvořák av arsenalet av danserytmer og melodier fra sitt hjemland. Amerikabesøket var aldri ment å vare evig, og da konservatoriet våren 1895 havnet i pengeknipe, så Dvořák sitt snitt til å returnere til sitt elskede Böhmen.