François Leleux har dessverre meldt avbud til denne konserten av personlige årsaker. Vi har fått tak i en strålende erstatter, den verdenskjente klarinettisten Martin Fröst, som blir spillende dirigent på denne konserten.

Beethovens ouverture «Coriolan» ble skapt som akkompagnement til Heinrich Joseph von Collins drama «Coriolan», som ble vekket til live på Burgtheater i Wien i 1807. Musikken formidler Coriolans historie gjennom stormfulle toner, speilende dramaets handling. Overturen begynner mørkt, med styrken av Coriolans stolthet og urolige natur. Den utvikler seg gjennom intense temaer og heroiske elementer, og kulminerer i en dyster koda. Overturen avsluttes i en urolig stillhet, og mange mener at dette reflekterer Coriolans skjebne – han må dø ved sin egen hånd for å gjenopprette sin falmede ære. Dette verkets kraft og dybde har gjort det til et av Beethovens mest spilte orkesterverk.

Mozarts Klarinettkonsert i A-dur, K581, skrevet i 1789, er et av hans mest bemerkelsesverdige verk. Den ble opprinnelig komponert for bassetthorn, men ble senere tilpasset klarinett. I kveld spilles konserten på bassettklarinett.

Utover de vanlige tre satsene utstråler verket en mild og nostalgisk lyrisme, som noen beskriver som «avskjedshilsen» og «høstlig.» Den første fremførelsen ble gjort av klarinettisten Anton Stadler i 1791, men den versjonen som er kjent i dag, avviker fra Stadlers originale fremførelse. Mozart døde før han kunne høre den endelige versjonen, som nå regnes som et av hans mest kjente stykker.

Mendelssohns Symfoni nr. 3 i a-moll, Op. 56, er den siste symfonien komponisten fullførte. Inspirert av hans første besøk til England i 1829, tok Mendelssohn opp arbeidet på symfonien igjen i 1841, påvirket av stemninger han hadde opplevd 12 år tidligere. Symfonien, fullført 20. januar 1842 og første gang fremført 3. mars samme år i Leipzig, skiller seg fra hans andre symfonier ved å flyte sømløst fra én sats til neste uten pause. Den åpner med en behersket, Haydn-aktig introduksjon og beveger seg plutselig til et Allegro un poco agitato-tempo med hovedtemaet behandlet med variasjonsteknikker. Orkestreringen er rik og inneholder karakteristiske modulasjoner. Scherzoen henter inspirasjon fra skotsk folkemusikk, i kontrast til den tunge første satsen, mens den tredje satsen, en Adagio cantabile i A-dur, uttrykker resignasjon og trekker paralleller til Beethovens musikk. Avslutningssatsen, en kraftig og militant Allegro guerriero, inneholder lekne melodier og kontrapunktiske behandlinger. Symfonien avsluttes triumferende i A-dur. Etter en vellykket fremføring i England i 1842, ble symfonien dedikert til dronning Victoria.