Våren 1829 ble den tyve år gamle Mendelssohn invitert til Storbritannia på konsertturné, og i ukesvis fartet han rundt i øyriket.  Etter hvert reiste han kun som turist, og i mai nådde han øygruppen Hebridene på Skottlands nordvestkyst. I et forferdelig ruskevær ankom reisefølget den ubebodde øyen Staffa med den berømte sjøgrotten Fingal’s Cave, et naturens kunstverk med naturlig dannede søyler i vegger og tak av basalt. For en ung mann som knapt hadde sett havet tidligere må dette ha gjort et voldsomt inntrykk, og med sjøsprøyten piskende i ansiktet noterte Mendelssohn umiddelbart ned det som skulle bli hovedtemaet, inspirert av den forheksende stemningen ved Europas ende.

I løpet av utrolige fire dager i mai 1841 komponerte Schumann en ensatsig fantasi for piano og orkester, men den gjorde bare måtelig lykke. Hans kone Clara, selv en glitrende pianist, foreslo for ektemannen at han skulle komponere to ekstra satser for å skape en fullblods pianokonsert, og slik ble en av de vakreste solokonsertene vi kjenner til.  

I pianokonserten slår Schumann en tykk strek over den romantiske moten hvor orkesteret sitter som et gissel på scenen mens solisten briljerer. Orkesteret tildeles sin generøse kvote av vakre temaer, uten at pianoets solistiske rolle forringes. Første sats er vekselvis jagende og elegisk som bare Schumann kan det. Hele satsen er bygget på et fallende, firetoners motiv som kan høres i oboen etter klaverets innledende kaskader, og dette motivet vender tilbake i alle mulige varianter. Intermezzoet lister seg på silkeføtter, før finalen ønskes velkommen av muntre, tyske jegere.

Hadde Beethovens fjerde symfoni vært hans eneste, hadde den vært spilt i fillebiter. Plassert mellom den monumentale Eroica-symfonien og den dramatiske Skjebnesymfonien har Beethoven nærmest spent litt ben for seg selv. Symfoniens innledning er dyster, mollstemt og famlende mot lyset. Men så danser Beethovens gnistrende solstråler over musikken, lekent og ubekymret. Haydn og Mozarts wienerklassiske ånd er tilstede, men Beethoven er aldri redd for å skrape neglene mot tavlen når det behøves. Den langsomme satsen er en betagende serenade, mens scherzoen og finalen raser avgårde som en berg- og dalbane fra 1800-tallet.

Christian Ihle Hadland