Mendelssohn har flere orkesterouverturer. Den mest kjente er den til En midtsommersnatts drøm. Men også den som har tittelen Meerstille und glückliche Fahrt (Stille hav og lykkelig ferd) blir ofte spilt i konsertsalen. Adskillig sjeldnere å høre er Den skjønne Melusine, eller som hele tittelen lyder på tysk: Das Märchen von der schönen Melusine (Eventyret om den skjønne Melusine), dedisert til søsteren Fanny, som også var komponist. Ouverturen ble skrevet i 1833, etter at han hadde sett operaen Melusine av Conradin Kreutzer i Berlin samme år. Mendelssohn var ikke fornøyd med ouverturen her, og ville gjøre det bedre. Han behandler det tekstlige på en subtil måte: Hvordan havfruen Melusine kommer til syne for menneskene og så forsvinner etter at ridderen har brutt taushetsløftet og spør om hennes herkomst. To temaer symboliserer ridderen og de to sitt kjærlighetsforhold.

Bernd Richard Deutsch, østerriksk komponist, skrev verket Okeanos, konsert for orgel og orkester i 2014. Det får i kveld skandinavisk premiere. Orkesteret er stort, med et massivt slagverk. Orgelstemmen er til tider særdeles virtuos, men idiomatisk skrevet for instrumentet. Okeanos er personifikasjonen av vann ifølge gresk antikk tenkning; en titan som sammen med søsteren Tethys fikk en rekke døtre som med andre guder fikk diverse barn som personifiserer elver og kilder (Hesiod ramser opp hele 41!). Okeanos har fire satser, to hurtige og to langsomme; de skal representere de fire elementene som har forskjellig karakter og lydvolum, alt mens det veldige havet ombruser det hele.

Ravels Un barque sur l’océan (En liten båt på havet) hører til klaversyklusen Miroirs (Speil) fra 1905, men Ravel laget en orkesterversjon året etter. I denne versjonen blir det enda tydeligere hvordan havet kan være både stille, opprørt og stormfullt. Ravel har et suverent grep om orkesterets farger og brå kast mellom ff og pp. Osean-aktig hører vi de to harpene gli mellom tonene.

Brittens Four Sea Interludes er fra hans første opera, Peter Grimes (1942-45). Disse mellomspillene forholder seg til Elgars Sea Pictures og Vaughan Williams’ Sea Symphony. Men vel som motsetninger. For i operaen, og i mellomspillene som belyser de forskjellige bilder, så er det ikke så mye tale om havet. Mer dreier det seg om Peter Grimes’ skjebne; om sladder, ryktenes makt og direkte mobbing. Eller: Det er som profeten Jesaja sier: «Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.» Mellomspillene speiler scenenes stemning, men fremfor alt viser de den 31-årige komponistens store instrumentasjonskunst.