Komponist Maja Ratkje sier selv om sitt verk «(How) To Play The Ocean»:

«Havet: Rikt og med uendelige lag, forsonende og forstyrrende, alltid i endring. Fra krusninger til meterhøye bølger, fullt av liv, og aldri bevisst sin overveldende effekt på mennesket. Havet har til alle tider vært en inspirasjonskilde for kunstnere, ikke minst komponister.

“(How) To Play The Ocean” er et forsøk på å skape dialog med havet på en assosiativ og lekende måte. I 2016 laget Ratkje et lydverk for foajéen i Stavanger Konserthus, «Vannstand», med opptak av barn fra Stavanger som spilte et notebilde basert på vannstandsmålinger fra Stavanger. Ratkjes lydarkiv med barn fra Stavanger som snakker om sitt forhold til kysten og havet har vært en kilde til inspirasjon da hun videreutviklet denne idéen til det som ble kveldens verk. Dirigenten oppfordres til å lede orkesteret som et hav og gis stor frihet til å forme de små og store bølgene i stykket.»

Sergej Prokofjev tilbrakte annen verdenskrig i et svært produktivt eksil, og komponerte mange av sine beste verker fjernt fra frontlinjens gru. Under krigen nøt de sovjetiske komponistene stor grad av frihet – Stalin hadde annet å gjøre enn å passe på hva de førte i pennen. Men i 1948 forfattet det utrettelige sentralkomitemedlem Andrej Zjdanov en doktrine, Zjdanov-doktrinen, som bannlyste alt kunst med det minste snev av borgerlig styggedom. Dette la en voldsom demper på Prokofjevs skapende åre, og verkene frem til hans død 5. mars 1953 – forøvrig samme dag som Stalin – er uvanlig bleke til Prokofjev å være. Men etter å ha hørt den unge, geniale cellisten Rostropovich hentet Prokofjev frem sin cellokonsert fra 1938, og brukte den som basis for sin Sinfonia Concertante, som den omarbeidede versjonen ble kalt. Og her hører vi Prokofjev slik vi kjenner ham: Påståelig, freidig og arrogant, men med en herlig lyrisk åre og stort vidd.

Dvořák komponerte sin femte symfoni i sommermånedene 1875, og dette kan man høre: Den innledende fanfaren er ikke i ljomende trompeter, men i stolte klarinetter og i naturens egen toneart, F-dur. Den langsomme satsen kaller på vemod og smil gjennom tårer i et av Dvořáks utallige vakre melodier i cello. Mens tredje sats er stolt, böhmisk og landlig skiller finalen seg voldsomt ut, den er nærmest som et eget stykke: Stormende, hissig og tumultøs. Men på sitt alltid vennlige vis vender Dvořák tilbake hvor det hele startet, hvor fanfaren nå spilles av trompetene i et herlig kalas av en avslutning.

Opprinnelig annonsert solist, Truls Mørk, har dessverre meldt avbud til denne konserten.