Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Ida Mo Schanche i Zetlitz.

Øyvind Mæland er en av de mest spennende yngre norske komponister. Han har allerede rukket å skrive en opera, orkesterverk og kammermusikk. Han er prototypen på en komponist som vil utforske nye spillemåter og nye klanger og forløp. Tales Off Balance, altså det som er ute av balanse, skulle egentlig hatt sin urpremiere her i mars i fjor. Men den finner altså sted i kveld. Vi hører i verket både balanse – et godt, gammelt kriterium på estetisk vellykkethet – og konstruksjoner av det som er ute av balanse. Mæland sier selv at han har stemt om noen av strykerne og at balansen derfor også angår intonasjonen. Men i tillegg til det hører vi «haltende rytmer, underlige temposkift og brå skift mellom våte og tørre klanger.» Musikken er søkende, så å si på jakt etter «en balansert, behagelig bedøvet flyt.»

Schumanns klaverkonsert hører til gjengangerne i konsertsalen. Alle store pianister har spilt eller spiller den. Men – og det gjelder både de mest spilte klassikere og romantikere– det viktigste er fortolkningen. Hvor stor forskjellen er i Schumanns klaverkonsert, kan vi høre dersom vi sammenligner den med Dinu Lipatti (fra 1950) og den til Martha Argerich (fra 1992). Begge er fremragende, men ganske forskjellige, ja, egentlig usammenlignbare. Schumann skrev først en énsatsig Fantasi for klaver og orkester som hans kone, den berømte pianistinnen Clara Schumann, med hell urfremførte i 1841. Men forleggeren var ikke fornøyd med en fantasi og ville ha en klaverkonsert. Heldigvis! For klaverkonserten i a-moll skulle bli en av det viktigste overhodet i denne sjangeren. Den er fri, uakademisk og medrivende – bare hør på begynnelsen av først sats. Andresatsen er en romantisk idyll av det vakreste slaget, her taler dikteren. Satsen her heter «intermezzo», en form hos Schumann som Roland Barthes har skrevet så fint om. Sist sats er til dels ekstremt vanskelig. Mange av de store pianistene har trådt feil her.

Sergej Prokofievs Cinderella (Askepott) er egentlig skrevet som en omfangsrik ballett med tre akter og hele 50 scener. Den ble urfremført ved Bolshoi-teatret i Moskva i november 1945. Prokofiev var en ekstremt produktiv komponist og skrev mengder av ballettmusikk, operaer og filmmusikk. I Cinderella fant han den rette eventyrtonen som tilsvarte innholdet og oppfant en form som koreografien behøvde. Det fins flere lange orkestersuiter av Cinderella, der mazurkaene, dansene og særlig valsene har en luftighet og et sug som fengsler tilhørerne.