Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Timothy Miller kl. 18:30 i VIP-rommet i 5. etasje. 

Schumann skrev både sin første og andre symfoni i 1841. Symfoni nr. 2 ble omarbeidet ti år etter, og utgitt som Symfoni nr. 4 i d-moll. En langsom innledning med svevende melodiske bevegelser kommer fra «en mørk urtid» og preger hele verket. Her er mange sitater og tematiske forvandlinger, og satsene er uten pause. Ideen med å la et gjennomgående tema samle verket til én syklisk form, er typisk romantisk. Men så var også mange romantiske diktere kilde til inspirasjon for Schumann. Johannes Brahms foretrakk første versjonen av symfonien, og sørget for en utgivelse etter Schumanns død – mot enken Claras vilje.

Symfoni nr. 3 i Ess-dur, uroppført i 1851, er den siste symfonien Schumann komponerte. Han kalte den «Den Rhinske» etter den tyske elven, som familien også kunne se fra sin bolig i Düsseldorf. Noen år senere forsøkte komponisten å ta livet sitt ved å kaste seg i Rhinen, men ble reddet. Symfonien har fem satser med tyske titler, noe Schumann introduserte i stedet for de italienske (som allegro eller andante). Første sats er rytmisk markant med et lyrisk sidetema. Andresatsen kommer med et ländlertema (samlenavn for syd-tysk eller østerriksk dans i ¾ takt); trioen her er preget av farger i blåserne. Tredje sats har en stemningsfull blåserklang, mens fjerdesatsen med tittelen «Feierlich» (høytidelig) kommer som en motvekt med tromboner og koraltema. Siste sats har en frisk marsjrytme, motiver fra de forrige satsene klinger med, og slutten er av optimistisk karakter.

I kveld får vi ikke bare høre to symfonier av Schumann, Even Stormoen skal lese to tekster som lar oss blir bedre kjent med komponisten.

Samtidens romantiske litteratur hadde nemlig stor innflytelse på Robert Schumanns kunst, og E.T.A Hoffmans fantastiske fortellinger hadde en spesielt stor betydning. Det store klaververket Kreisleriana er et lysende eksempel på denne innflytelsen. Hoffmans verk Gullskålen handler om studenten Anselmus som forelsker seg i den forføreriske slangen Serpentina, og konflikten mellom eventyrets verden og virkeligheten. Vi får høre et utdrag fra slutten av verket, der Anselmus og Serpentinas kjærlighet forenes i Atlantis.

Heinrich Heine var en av 1800-tallets betydeligste romantiske poeter, og Schumann satte musikk til mange av hans tekster, som de store syklusene Dichterliebe og Liederkreis.