Latviske Peteris Vasks er en produktiv komponist som i sin tid besøkte Kammermusikkfestivalen her i byen. Hans Musica Serena for strykere – musica serena betyr en klar, ren eller rolig musikk – ble skrevet i 2015 til Vasks sin venn, den finske dirigenten Juha Kangas i anledning av hans 70-års dag. Det er et kort verk, ca. syv minutter langt, som begynner svakt med skimrende harmonier, når et klimaks i fortissimo, før det igjen roer seg og vender tilbake til begynnelsen. Musica Serena er også tittelen på en film om Vasks fra 2016, der han blant annet får uttrykt sitt musikksyn.

Beethoven skrev bare én fiolinkonsert – dessverre! Mange har kalt den «konsertenes konsert». Den ble skrevet i 1806 og bearbeidet året etter. Legg merke til hvordan den begynner! Med fire svake paukeslag som blir til et slags motto for hele første sats. Man har sammenlignet dem med hjerteslag. Derpå følger det vakre temaet i orkesteret inntil solofiolinen endelig settes inn, nesten improvisatorisk, og svinger seg opp i det eteriske. Beethoven gir her avkall på all virtuositet i solo-fiolinen; den spinner sine store melodiske buer over orkesteret og ledsager det med myke passasjer. Andresatsen er en romanse med et sterkt meditativt preg og med lyriske variasjoner som vandrer blant instrumentgruppene. I siste sats er solo-fiolinen så å si forsanger, mens orkesteret har korets rolle. Hver trille, hver passasje i fiolinen føyer seg vakkert inn i denne satsens livlige virvel.

Anton Bruckner skrev ni symfonier som alle har nummer, men han skrev først to symfonier uten nummer. Dvs. den i d-moll (fra 1864) kalte han «den nullte» og den har da også nummeret 0. Opprinnelig ville han forkaste den; den var «helt ugyldig, skulle annulleres, var bare et forsøk». Men den versjonen vi hører i kveld, ble bearbeidet av komponisten i 1869, etter at han var ferdig med symfoni nr. 1. Den opprinnelige versjon er forsvunnet. Verket fra 1869 ble, sammen med andre av Bruckners symfonier, endret, forkortet osv. av enkelte velmenende dirigenter ut fra det de trodde var publikums lyttevaner. Det skulle et stort filologisk arbeid til for å finne frem til «den autentiske versjon», dvs. der komponisten har lagt siste hånd på verket. Symfoni nr. 0 inneholder mange av Bruckners symfoniske kvaliteter, ikke minst hans umiskjennelige tonefall. Også i detaljer gjenkjenner vi den senere Bruckner, f.eks. i de koralaktige vendingene.