INN I MUSIKKEN kl. 18.30 i VIP-rom (5.etg.) v/Ilmari Hopkins 

Esa-Pekka Salonen begynte for alvor å komponere rundt år 2000. Inntil da hadde han som dirigent fremført det meste av det klassiske repertoaret, men ikke minst satt samtidsmusikk på programmet. Før cellokonserten (2017), uroppført av Yo-Yi Ma og dedisert til ham, har Salonen skrevet både en klaverkonsert og en fiolinkonsert. Et av hans siste verk, Fog, har verdenspremiere nå i år. Etter en  mer ideologisk-modernistisk periode, beskriver Salonen sin oppfatning av musikk slik: «Musikalsk uttrykk er kroppslig uttrykk, etter min mening fins det ikke noe abstrakt cerebralt uttrykk. Alt kommer frem fra kroppen.»

Det kroppslige i cello-konserten både ser og hører vi i den virtuositet det her legges opp til. Dvs. det dreier seg om virtuositet i all dens bredde, ikke ren fingerferdighet. Vi kan her tenke på at virtuositet kommer av det latinske virtus, dyktighet, vågemot. Det dreier seg ikke bare om hurtighet, nøyaktighet,  sikkerhet med hensyn til store sprang. Virtuositet har å gjøre med det å ta sjanser – også når det gjelder det vakre, det uttrykksfulle og det som har med musikalsk fantasi å gjøre. Åpningen av konserten karakteriserer Salonen selv som «Fra kaos til linje». Mye musikk åpner slik, f.eks. hos Haydn og Beethoven.

Mens den første symfonien til Jean Sibelius lå tett opp til Tsjaikovskij og han ble kritisert for dette, finner han med sin symfoni nr. 2 sin egen vei. Verket ble skrevet i 1901/02 og er usedvanlig rikt på tematisk materiale. Dette materiale varieres kraftig i løpet av verket, og på en ganske organisk måte vokser det også frem motsetninger, til dels ganske skarpe. Men alle satsene er tett knyttet sammen. Uttrykksregisteret i andresatsen er vidt; her kommer det også til heftige utbrudd. Likeledes er motsetningene mellom det scherzo-aktige i tredje satsen og en rolig del et kjennetegn. I finalen flyter det melodiske i bred strøm (nesten som i Smetanas Moldau), før det hymnisk-patetiske bryter gjennom. Dette apoteose-aktige ble i hans hjemland særdeles høyt skattet og man så det som noe typisk finsk. Sibelius selv mente derimot at det ikke hadde noe med musikalsk nasjonalisme å gjøre. Det var hverken finsk eller nordisk, men symfonisk musikk og bare det. Rundt 1900 og inntil han sluttet å komponere (i 1927, 30 år før han døde) var han ikke i pakt med internasjonale strømninger; han var det en kunne kalle utidsmessig moderne. Men fra og med 70-og 80-årene, da Karajan og Bernstein begynte å dirigere og spille inn hans symfonier, har han fått en slags renessanse, også i Tyskland som lenge så hans komposisjonsstil som provinsiell, til og med amatørmessig.