Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering i VIP-rommet i 5. etasje med Timothy Miller kl. 18:30. 

Eivind Buene, en av de fremste norske komponister i sin generasjon, har en imponerende verkliste for både orkester, ensembler og mindre besetninger. Denne kvelden er det urfremføring av Brent, hans bestillingsverk til «Essensen av Stavanger», som er en serie av bestillingsverk frem mot 900-årsjubileet Stavanger 2025.

Brent bearbeider en rekke ulike lydinntrykk fra Stavanger og omland, både imaginære og virkelige lyder. Vi hører lyden av seismiske kanoner – brukt for å finne frem til oljeforekomster – lydbølgene forplanter seg gjennom havet og treffer byens gamle kirkeklokker som gikk ned med et skip utenfor kysten i 1558. Vi hører den infernalske lyden av supply-helikoptere som går i skytteltrafikk over Solastranda og som svever inn over byen. Vi hører lyden av kirkeklokkene i den stengte domkirken, og vi hører etterklanger av Griegs «Klokkeklang», et av de lyriske stykkene som ikke ble orkestrert i den lyriske suiten som Stavanger Byorkester spilte på sin aller første konsert. Til slutt er vi ute på havet igjen, der klokkene høres bare som vage dønninger under den vide himmelen og en åpen horisont.

Sergej Prokofjev skrev tre klaverkonserter, der nr. 3 er den mest kjente og spilte. Nr. 2 i g-moll (1913, revidert 1923) ble ved uroppførelsen en skandale; flere forlot salen på grunn av alle dissonansene i harmonikken, men komponisten likte seg i denne rollen. Konserten inneholder mange harmoniske rykk og støt. Prokofjevs særegne motorikk i andresatsen kan gjøre det vanskelig for lytterne å sitte rolig.

Som siste verk denne kvelden hører vi Pjotr Tsjajkovskij med symfoni nr. 5 i e-moll. Verket kan fremføres for sentimentalt, men når dette unngås er det lett å la seg berøre av vekslingen mellom dyster melankoli, sart lyrikk og ville temperamentsutbrudd. Innledningen til første sats er en dyster sørgemarsj, sunget av klarinetter med dype toner og mørk klang i strykerne. Andresatsen er ekstra følelsesladet, men hvis den spilles ut mot ekstremene er det vanskelig å ikke følge med i det melankolske forløpet. I scherzoen viser Tsjajkovskij seg som den fremragende instrumenteringskunstneren han kunne være. Siste sats er hektisk, med stigninger opp mot det grandiose. Stormløpet mot slutten uttrykker stor optimisme med sin slagkraft.