Henry Purcell skrev Music for a While i 1692. Det er et stykke fra mellomspillet til Oedipus, en tillemping av Sofokles’ tragedie som John Dryden laget. Teksten begynner slik: «Musikk kan for en stakket stund fordrive alle dine bekymringer». Det andre verket av Purcell er utdrag fra begravelsesmusikken for dronning Mary II (fra mars 1695). I enda sterkere grad skal klagen her virke trøstende. Åtte måneder etter denne begravelsen ble samme musikk sunget for Purcell selv. Da Händel kom til London, ble Purcell glemt. I dag er han en viktig del av en egen nasjonal kulturell tradisjon.

Charles Ives, som var dypt preget av amerikansk transcendentalisme (H. D. Thoreau, R. W. Emerson), blander forskjellige musikksjangre, ofte i ett og samme verk: marsjer, ragtimes, patriotiske sanger, kirkesanger og koraler. I sitt kanskje mest kjente verk, The Unanswered Question fra 1906, ordner han tre klangflater ved siden av hverandre: en rolig bevegelse i strykerne, som danner en slags harmonisk grunn, blir kombinert med dissonerende innspill fra treblåserne og en solistisk trompetstemme.

Leonard Bernstein holdt i 1973 seks forelesninger ved Harvard University, som siden ble en fjernsynsserie. Tittelen på boken her er nettopp «The Unanswered Question», der det store spørsmålet nok er «Hvor hen skal musikken i vår tid gå»? Denne storartede dirigenten, pianisten og pedagogen som tok alle tidens medier i bruk, var som kjent også en fremragende komponist, men ingen avantgardist. Allround-musikeren Bernstein skrev sine Chichester Psalms i 1965, på oppdrag fra Chichester Music Festival, et verk som viser hans forkjærlighet for bibelske tekster og religiøst stoff. De seks salmene forekommer i sin helhet, alle sunget på hebraisk. I den kirkelige kor-atmosfæren er der tydelige innslag av jødisk liturgisk tradisjon. Det som er av dissonanser i dette verket er alltid motivert dramaturgisk eller ut fra teksten.

Haydn, symfoniens og strykekvartettens far, skrev sitt Te Deum for keiserinne Maria Theresia på slutten av sitt liv, i 1799. Te Deum laudamus (Vi priser deg, Gud) er en lovsang med tidlig-kristen tekst. Verket kan virke enkelt, men er utfordrende nok. Tempoet skifter, det musikalske uttrykket er flerfoldig og teksten må artikuleres etter innholdet.

Nils Henrik Asheim har sagt om sitt verk Muohta, at det er et tilsvar til Haydns Årstidene. Mens troen på menneskets erobring av natur var sterk på Haydns tid, er vi i dag i en helt annen situasjon. «Muohta» er hovedordet for snø på samisk, men det fins i alt 18 samiske ord som har med snø å gjøre og som er innlemmet i verket. Dette store og betydelige verket for kor og strykeorkester gir assosiasjoner til frossent landskap. Det er inntrykk som går rett i kroppen på oss. Og på de utøvende: i syngingen og spillingen. Alle gjør vi fysiske erfaringer med denne musikken, gjennom flere av våre sanser. Asheim fikk i 2018 Nordisk råds musikkpris for dette verket.