Ingen tango uten bandoneon, så først noen få ord om det. Bandoneonet ble utviklet i Tyskland på midten av 1800-tallet av Heinrich Band, en musikklærer som ellers levde et stillferdig liv. Instrumentet er en slags torader, med et sinnrikt knappesystem blottet for logikk. Opprinnelig var bandoneonet tenkt som et bærbart kirkeorgel, og da tyske utvandrere satte kursen mot Sør-Amerika på siste halvdel av 1800-tallet ble bandoneonet med på ferden. Vel fremme havnet instrumentet i et ganske annerledes miljø i kneipene og bordellene i havnestrøkene i Buenos Aires og Montevideo, og etter hvert så tangoen dagens lys.

Selv om Uruguay ofte glemmes når historien om tango skal skrives var det Buenos Aires som skulle bli arnestedet for denne nye musikk- og danseformen, og fødselshjelperen kan sies å være franskfødte Carlos Gardel, en stor tangosanger. Men det var argentinske Astor Piazzolla som skapte den moderne tangoen, hvor han inkorporerte elementer fra jazz og klassisk musikk, særlig Bach, som han hadde lagt sin elsk på under sine barne- og ungdomsår i New York. Dette skulle også føre tangoen fra dansesalen til konsertsalen.

Tangoen fremstår uttrykkssterk og fri i formen, men i bunn ligger en nådeløs, fast rytme. Det er noe vi også finner i Beethovens syvende symfoni, hvor rytmiske motiver danner arkitekturen for hver av de fire satsene. Til å begynne med gjør Beethoven sånn i forbifarten en viktig nyvinning, hvor den langsomme, majestetiske innledningen nærmest er en egen musikalsk verden i seg selv. Men ganske raskt begynner det å boble under overflaten, og etter en statisk, påståelig dytting av tonen E frem og tilbake mellom instrumentene over lengre tid introduseres motivet som skal bære hele første sats: Lang – kort – lang, spilt i et frapperende tempo av fløyte og obo og deretter kastet frem og tilbake mellom alle instrumentene.  

Scherzoen har et pastoralt preg med fuglekvitter og hornsignaler i skogen, selv om det neppe er en sval vårdag som tonesettes her. Finalen er en tour de force, herlig bråkete, selvsikker og virtuos. Men symfoniens mysterium er allegrettoen. Den franske komponisten Hector Berlioz beskrev den som «en prosesjon gjennom katakombene». Melodien er enkel, nærmest banal, men Beethovens harmonisering og fargelegging løfter den til en av den klassiske musikkens mest hypnotiserende. Og igjen er alt båret frem av en svak, bankende rytme.

Christian Ihle Hadland