I aften skal vi fordype oss i tre betydningsfulle symfoniske dikt, inspirert av henholdsvis et dikt, et maleri og en roman. Den språkmektige Fartein Valen satt i 1934 på fortauskafé på Mallorca og leste en spansk oversettelse av franske Paul Valérys dikt «Le Cimetière marin» – Kirkegården ved havet. Diktet beskriver en krigskirkegård i dikterens hjemby Sète, ruvende på en høyde over det asurblå Middelhavet, men for Valen gikk tankene til den for lengst forlatte kolerakirkegården ved Leirvåg i Sveio, et sted hvor han selv ofte vandret blant glemte graver. Den dypt religiøse Valen lot seg inspirere av agnostikeren Valéry, men som Valen selv skrev i programteksten: «Musikken følger ikke [diktet] programmatisk, men uttrykker de refleksjoner som reises der mennesket står ansikt til ansikt med døden.» Resultatet er blitt et dypt inderlig verk, et høydepunkt i norsk orkesterlitteratur.

Parallelt med arbeidet på sin tredje pianokonsert var Sergej Rachmaninov på utkikk etter inspirasjon til et symfonisk dikt, og da han så maleriet «Die Toteninsel» – De dødes øy – av den sveitsiske kunstneren Arnold Böcklin var saken løst. Bildet viser en ensom, majestetisk klippe i havet, og en rormann som fører båten sin mot land.  Foran i båten står en hvit skikkelse ved en kiste, og vi aner at det er døden på vei til sitt hvilested. Rachmaninov har for åpningen valgt en uvanlig 5/8-rytme for å skildre det dumpe bølgeskvulpet og årenes slag mot vannet. Musikkens grunnstemning er dyster og smertefull, men med små strimer av håp. Heldig for ettertiden er det at bildet Rachmaninov så var en reproduksjon i svart/hvitt. Han uttalte nemlig: «Hadde jeg sett originalen først, ville jeg trolig ikke skrevet stykket. Jeg liker bildet bedre i svart-hvitt.»

Og så skal vi avlegge den havarerte adelsmannen Alonso Quijano et besøk, mannen som forleser seg på ridderromaner og trer inn i en ny verden som ridderen Don Quixote og slåss mot sauer, vindmøller og alle innbilte, men for ham høyst ekte fiender, mens hans håndlanger Sancho Panza forsøker å redde stumpene. Hos Strauss gestaltes Don Quixote av den brummende, snart smigrende celloen, mens bratsjen skildrer den mer fredsæle Sancho Panza. Her er tusen siders romankunst komprimert til tre kvarters orkesteringsbonanza, i noe av det mest fargerike den klassiske musikken har å by på.

Christian Ihle Hadland