Vennekonserter

Vennekonsertene er eksklusive for våre abonnenter.

Den New York-baserte briten Anna Clyne er en etterspurt komponist av både orkestre og konsertarrangører. Hennes This Midnight Hour (2015) er en musikalsk reise som spenner vidt, og som inneholder store kontraster. Stykket henter inspirasjon fra dikt av Juan Ramón Jiménez og Charles Baudelaire, uten å skildre spesifikt innhold. Åpningens dype toner fra kontrabassene gir assosiasjoner til Wagners Valkyrien. Her er også flere lyriske partier, der det ikke mangler på effekter som minner om filmmusikk. Stykket slutter med ett dumpt slag i pauken.

George Bizets opera Carmen er en av verdens mest spilte (uroppført 1875). Hovedpersonen fortsetter stadig å fascinere, både når det gjelder hennes frihet og overtro. Operaen virket som et sjokk på borgerlig moral. Senere er den blitt kalt realistisk, og korresponderer med naturalismen i litteraturen. Kveldens utdrag fra de to Carmen-suitene bygger på Bizets orkestreringer, men ble satt sammen av hans venn Ernest Guiraud. Mest kjent er «Habanera» (fra Havanna), der søramerikanske elementer blandes med spanske (andalusiske). Carmen synger om kjærligheten som en opprørsk fugl, «L’amour est un oiseau rebelle», og at «Kjærligheten kommer når den vil og jeg vil». Vi får også høre preludiet til første akt, skjebnemotviet, tyrefekterens sang, danser og flere mellomspill – og Carmens lidenskapelige «Seguidilla», en sang som det i operaen danses til.

Edvard Griegs berømte Klaverkonsert i a-moll ble i sin tid kritisert fordi den var for episodepreget. Pianist Artur Schnabel ble ikke begeistret før han hørte Dinu Lipatti fremføre den: «Det er ikke bare et vidunderlig klaverspill, men noe helt nytt for klaverspillet». Arthur Rubinstein kalte konserten «en billig sak» som ung, men sa senere at han likte den bedre og bedre jo mer han spilte den. Franz Liszt skal som gammel ha spilt hele konserten med alle orkesterstemmene, slik at Grieg selv, som hørte på, ble forfjamset og brøt ut i latter.

For Grieg var det episodiske et poeng med konserten; den skulle ikke følge et strengt sonateform-skjema. Et forbilde var nok Schumanns klaverkonsert, også den i a-moll. Den langsomme satsen er noe av det vakreste Grieg har skrevet. I den virtuose sistesatsen kan vi ikke unngå å høre norske springdanser. Solisten briljerer med løp, triller, trioler og andre pianistiske finesser gjennom hele konserten. Den 25-årige Grieg når her et høydepunkt i raffinert instrumentering, og så å si alle store pianister har i dag denne konserten på repertoaret.