Da krigen brøt ut i Ukraina, dro musikere fra Skambankt til Polen for å bringe ukrainske flyktninger i trygghet. Tilfeldighetene ville det slik at den ukrainske komponisten Nataliya Pavlyuk ble med som frivillig tolk.
«Du kan bombe en by og ødelegge materielle verdier, men du kan ikke bombe ideer. Du kan ikke ødelegge musikken og kulturen samme hvor mye du bomber. Du kan gjerne ikke fremføre det i en stor, fin sal, men selve ideen er bare en ide, og det er noe symbolsk i det. Det klarer de ikke ødelegge.»
– Tollak Friestad, Skambankt
I vår skulle rockebandet Skambankt ha vært på turné, men omstendighetene gjorde at den ble utsatt til over sommeren. Samtidig brød det ut krig i Ukraina.
– Da avgjørelsen var tatt, satt vi igjen med en buss, ledig tid, innestengt energi og dårlig humør, med en situasjon i verden som krevde at noen gjorde noe. Bussjåføren vår foreslo at vi skulle dra til Polen for å hente flyktninger, sier Terje Winterstø Røthing i Skambankt.
– Vi klarte å snu det dårlige humøret til noe konstruktivt. Å gjøre noe bra, istedenfor å være sure, sier bandkollega Tollak Friestad.
Musikerne bestemte seg for å reise til Polen, og å hente så mange flyktninger de fikk plass til i bussen.
– Problemet vårt ble plutselig veldig lite satt inn i en større sammenheng. Vi bygde om bussen, tok ut sengene, satt inn seter, og begynte å planlegge. Vi kom i kontakt med den ukrainske ambassaden, som syntes det var en god ide. De ba oss vente litt, og onsdag morgen – to dager etter at vi hadde snakket med dem – ringte de oss og ba oss om å dra. Da hadde vi én dag på å fikse alt. Vi måtte hive oss rundt. Kjøpe inn ting, skaffe penger, fylle bussen, sier Winterstø Røthing.
I tillegg til ham og Friestad, ble to bussjåfører og en organisator fra busselskapet med på turen. Ambassaden ordnet en tolk som gjengen skulle plukke opp i Kristiansand.
– Vi reiste natt til fredag, og på morgenen møtte vi tolken vår, Nataliya Pavlyuk, på ferjeleiet i Kristiansand. Hun var med på turen for å hjelpe oss og flyktningene med å kommunisere.
På bussen nedover dreide samtalen seg om de åpenbare tingene som var grunnen til at de i det hele tatt reiste, men etter hvert gikk den også inn på musikk.
– Hun var ikke klar over at vi drev med musikk. Men da vi snakket om bussen, hvorfor vi hadde den, hvorfor vi dro, kom det fram, og så viste det seg at det gjorde hun og, sier Friestad.
Det viste seg at Pavlyuk var komponist, og hadde skrevet en komposisjon som hadde fått henne til en finale i Lviv, som skulle ha vært arrangert noen uker tidligere.
– På grunn av omstendighetene ble det ingenting av denne finalen, så det ble en ekstra ting vi kjente på, sier Winterstø Røthing.
– Krigen klarer vi ikke å fikse, men klarer vi å hjelpe Nataliya her, slik at hun skal få høre dette stykket sitt? Kan vi gjøre noe med det?
De startet en skjult operasjon bak i bussen, uten at hun visste om det.
– Vi skrev, ringte. Vi visste at SSO skulle ha en støttekonsert, og tenkte at det ville være den perfekte ramme for et slikt stykke. Vi fikk positiv respons med en gang, og etter noen uker kom det i mål.
7. april fremførte strykere fra Stavanger Symfoniorkester med dirigent Ingunn Korsgård Hagen stykket «Dies Jovis» (Blått Raseri), som en solidarisk gest og støtte til Ukraina.
Verket ble komponert under veiledning av den norske komponisten Stig Nordhagen, etter inspirasjon av Jakob Weidemanns maleri «Blått Raseri». I januar 2022 ferdigstilte hun endelig verket «Dies Jovis» (Blått Raseri) og omarrangerte det for strykeorkester for å delta i den internasjonale komposisjonskonkurranse KLK New Music. Verket ble akseptert til finalekonserten som skulle vært avholdt 22. mars 2022 i Lviv.
Fra venstre: bussjåfør Tom Are Åsen, dirigent Ingunn Korsgård Hagen, bussjåfør May Britt Østerhus Moland, Tollak Friestad fra Skambankt, komponist Nataliya Pavlyuk og Terje Winterstø Røthing fra Skambankt.
På veien fra Polen til Norge, måtte bussen vente en natt i Tyskland før de slapp over grensen til Danmark. Kvelden ble tilbragt i en stort konferanserom, og der fant reisefølget fellesskap i musikk.
– Jeg tipper det var den første frikvelden på veldig lenge for dem vi dro sammen med. Midt oppi all elendigheten hadde vi en utrolig fin kveld sammen med flyktningene, der de spilte ukrainsk musikk for oss, og vi spilte vår musikk for dem, sier Friestad.
– Du kan bombe en by og ødelegge materielle verdier, men du kan ikke bombe ideer. Du kan ikke ødelegge musikken og kulturen samme hvor mye du bomber. Du kan gjerne ikke fremføre det i en stor, fin sal, men selve ideen er bare en ide, og det er noe symbolsk i det. Det klarer de ikke ødelegge.
Bandkollega Winterstø Røthing har gjennom karrieren framført musikk på norsk gjennom store deler av Europa, og blitt lyttet til av folk fra hele verden.
– Tilbakemeldingene fra disse, som ikke har peiling på norsk språk, er at musikken er språket. Hvis den treffer, så får den deg til å føle. Vi er veldig klare for at denne krigen skal ta slutt, og at en igjen kan slippe til kulturen.
Video: Jonny Engelsvoll
