Inn i musikken med Ilmari Hopkins i Zetlitz kl. 18.30. Dørene åpner kl. 18.00.

Kammersymfoni op.110a av Dmitri Sjostakovitsj baserer seg på hans strykekvartett nr. 8, men den russiske dirigent og bratsjist Rudolf Barshai har med hell bearbeidet den til et større strykeensemble. I dette verket har komponisten brent inn sine initialer d-ess-c-h. Det ble skrevet i Dresden i 1960, under inntrykk av de enorme krigsødeleggelsene der. Verket har en dyster og klagende tone i innledningen, fulgt av såre melodier. De brå avbruddene av flerrende akkorder som så gjentas flere ganger, lyder faretruende og med motorisk umenneskelighet; de treffer oss midt i kroppen. Sjostakovitsj siterer flere av sine egne tidligere verk i kammersymfonien. Blant annet bearbeides i sørgemarsjen i fjerde sats et tema fra hans opera Lady Macbeth fra Mzensk. Det er altså et bekjennelsesverk med flere betydningslag. Siste sats, en stort anlagt largo utviklet fra d-ess-c-h, ender med en østkirkelig kadens. Vi kan trygt si at disse fem satsene er et eksempel på at livet slår inn i verket.

Johannes Brahms skrev Vier Ernste Gesänge op. 121 i 1896. De har alle tekster fra Bibelen. Verket er for bass-stemme og klaver, men pianisten Alexander Schmalcz har arrangert klaverstemmen for orkester. Tekstene er om døden, men ender med kjærligheten: Første sang (i d-moll) er fra Predikerens bok, kap. 3, 19-22, som begynner med: «For det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør de alle; og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortinn fremfor dyret; for alt er tomhet.» I andre sang (fra g-moll til G-dur) priser Predikeren de døde som lykkeligere enn de levende, og de ufødte som lykkeligere enn dem begge. Tredje sang (fra moll til dur) er fra den apokryfe Siraks bok og begynner slik: «O død, hvor bittert er det dog å tenke på deg for et menneske som lever trygt blant sine eiendeler.» Men så, i den siste sangen (fra H-dur til Ess-dur), tar Brahms teksten fra Paulus’ brev til korinterne, kap. 13, der det er tale om kjærligheten, og som ender med det kjente: «Men nu blir de stående disse tre; tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.»

Franz Schubert skrev sin Fjerde symfoni i c-moll i 1816. I partituret står også «tragisk» som tillegg, og symfonien har siden fått dette tilnavnet. Men bare deler av verket lyder tragisk, uten at vi kan laste den 19-årige komponisten for det. De delene som ikke er tragiske, kan vi godt kalle patetiske, som her ikke skal forstås i negativ forstand. Begynnelsen av verket har en heller tragisk karakter, mørkt og nesten skjebnetungt. På slutten av andanten kan vi merke oss de svevende triolene. I trioen til tredje sats, som Schubert fremdeles kaller Menuetto, hører vi en ländler (østerriksk folkedans) for blåsere. I finalen, som ender i C-dur, kan vi merke oss de fire taktene med innledning, som siden blir tatt opp igjen og gir en egen Schubertsk energi til satsen.