Den unge mannen var Johannes Brahms. Etter en omflakkende studietid der han blant annet hadde livnært seg ved å spille piano på etablissementer som i beste fall kunne kalles danseklubber, besøkte han nå det schumannske hjem i håp om å få innpass til kretser av et annet kaliber enn kundene som frekventerte danseklubbene. Robert Schumann var en høyt respektert komponist, og vidgjeten for sine innflytelsesrike avisartikler om strømningene i det tyske musikklivet. Clara var en av Europas mest feirede klavervirtuoser, mer berømt enn sin mann; om noen kunne hjelpe den unge Brahms fram i verden, var det nettopp dem.

Det ble en lang kveld av det, der Brahms gjorde uutslettelig inntrykk på både Clara og Robert, muligens på litt forskjellig vis. Brahms spilte noen av sine ferske klaverkomposisjoner, etter hvert utartet det til firhendig spill sammen med Clara. Kort tid etter gjorde Schumann Brahms berømt over natten gjennom artikler i Neue Zeitschrift für Musik. Oppildnet av denne anerkjennelsen skrev Brahms det som etter hvert ble hans første klaverkonsert. Med sin monumentale åpning og symfoniske dimensjoner satte den en standard for en komponistgjerning som skulle gi Schumann rett i sine spådommer: Tyskland hadde endelig funnet arvtageren etter Bach, Mozart og Beethoven.

Det Brahms ikke visste den kvelden han banket på døra, var at Robert Schumann var på vei inn i uhelbredelig sinnssykdom. Kort tid etterpå ble Schumann lagt inn på asyl, og han døde noen år senere. Han hadde i realiteten vært syk lenge, og hans andre symfoni ble skrevet under en periode der han gled ut og inn av tunge depresjoner; selv den tilsynelatende triumferende finalen bærer i seg tunge undertoner og passasjer preget av intens, indre kamp. Mens klaverkonserten skulle bli Brahms definitive steg inn i musikkhistorien, forteller symfonien historien om Schumanns fortvilte vei ut av den.