Rolf Wallin (født 1957) er en av de aller fremste norske komponister i sin generasjon. Han har mottatt flere priser og er kjent for at hans verker taler både til lærd og lek, uten derved å dobbeltkommunisere. Stride, kveldens, verk er en urfremføring.

Dmitri Sjostakovitsj (1906-75) skrev to cello-konserter. Begge er skrevet for den virtuose cellisten Mstislav Rostropovitsj. Alisa Weilerstein, som har innspilt begge konsertene, sier at de to er like forskjellige som epler og appelsiner. Cellokonsert nr. 1 er skrevet i 1959 og er heller anti-heroisk i sin karakter. Den har ikke den bekjennelses-karakteren som preger mange av hans senere verker. Rostropovitsj forteller at da han spilte konserten for Sjostakovitsj før uroppførelsen, sa komponisten til ham at følelsene som man uttrykker når man spiller hans musikk, ikke skal komme ut direkte, uformidlet i romantisk forstand. Konserten har et motiv i første sats med fire noter som utvikles og kommer igjen i både tredje og siste sats. Sjostakovitsj hamrer liksom dette temaet inn hos oss lytterne. I andresatsen hører vi en fortryllende passasje i celestaen.

Prokofiev (1891-1953) dirigerte selv uroppførelsen av sin Femte symfoni 13. januar 1945 i Moskva-konservatoriet. Det fortelles at han hadde hevet taktstokken, men måtte straks vente i flere minutter på grunn av kanonskuddene utenfor som feiret seieren til de sovjetiske troppene. Symfonien var et verk som må ha tatt tiden på pulsen, antagelig på grunn av befolkningens euforiske stemning. Borte er de rytmiske og klanglige barbarismene han tidligere var så kjent for. Prokofiev sa selv om symfonien, at han ville istemme «en sang for det frie og lykkelige mennesket, dets skapende kraft, dets edelmot og renhet». Men her er fremdeles mye av den tidlige Prokofiev: I codaen til første sats med det sangbare hovedtemaet som blir akkompagnert av virvler fra slagverket og tamtamslag, kommer det til en voldsom kraftutladning som kan tolkes sarkastisk. Og på slutten av finalen slår den muntert-satiriske grunnstemning om i det groteske: aggressivt repeterende rytmer får det siste ordet. Prokofiev bryter konvensjonene med hensyn til tempobetegnelse på satsene: Andre satsen er hurtig og tredje satsen langsom. Sett under ett er symfonien moderat moderne, men uten å gå på tomgang.