Dvořáks Cellokonsert

Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 i VIP-rommet i 5. etasje med Magnhild Mo. 

Glitrende fiolinist, dyktig komponist, etterspurt lærer, til og med forfatter av krimbøker – Grazyna Bacewicz eksellerte på en rekke områder. I sin samtid var hun nok mest kjent som fiolinist, noe som gjenspeiles i hennes produksjon. Konsert for strykere ble komponert i 1948, muskuløs musikk som drives frem av saftige, krasse rytmer, ofte med innslag av polsk folkemusikk. Bartoks musikalske folklore og Stravinskijs eggende rytmer og har nok vært til inspirasjon, men stilen er helt egenartet, av en komponist som har mye å utforske for alle som lar seg begeistre.

Mens Bacewicz’ musikk kan være som dundrende knyttneveslag i mellomgulvet, er ukrainske Valentin Silvestrovs toner som en mild vind i håret, en dus filmscene uten ord. Silvestrov har selv sagt om sin musikk: «Jeg komponerer ikke ny musikk. Min musikk er et tilsvar, et ekko av noe som allerede eksisterer.» «Silent Music» består av tre korte satser, en «Øyeblikkets vals» som likevel fortaper seg i lengsel og aldri kommer ordentlig i gang, en serenade med duft av vemod, og et vakkert blaff av en finale, en eneste lang melodi. Og etter ekkoet: Stillheten.

Dvořák komponerte tidlig i karrieren en cellokonsert han lot ligge i en skuff; han var absolutt ikke overbevist om celloens kvaliteter som soloinstrument. Tynn i toppen og gneldrete i bunnen, var hans nådeløse dom. Mange år senere lot han seg overtale til et nytt forsøk, og resultatet ble et av de herligste verker noensinne skrevet. Komponert i New York i berusende hjemlengsel – returen til Europa ventet rett rundt hjørnet – glitrer Dvořáks böhmiske solskinn over konserten fra første til siste tone.

Som ung mann var Dvorak hodestups forelsket i sin elev Josefina Čermáková, men interessen var, som så ofte, enveis. Dvorak gikk da hen og giftet seg med Josefinas eldre søster Anna. De fikk et lykkelig liv sammen, ni barn ble det også. Men Dvorak glemte aldri Josefina, og etter at hun døde skrev han om avslutningen på konserten og flettet inn hennes favorittsang «La min sjel være i ro», som en siste hilsen til sin ungdoms (kanskje også livs) store kjærlighet. Derav det nedtonede uttrykket mot slutten, før konserten rundes av i vennlig triumf.

Christian Ihle Hadland