Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 med Ilmari Hopkins.

Henri Dutilleux’ cellokonsert fra 1970 bærer tittelen «Tout un monde lointain», på norsk «En helt fjern verden». Tittelen på stykket er hentet fra diktsamlingen «Det ondes blomster» av den franske 1800-tallspoeten Charles Baudelaire. Vi befinner oss i symbolismens spede begynnelse, en svimlende, beruset verden. Og slik er også musikken, med sin vektløse følelse. Til tross for alle utsvevende elementer har Dutilleux laget en fast, klassisk form om stykket, hvor de fem satsene har sin distinkte karakter.

Dutilleux ble født i 1916 i et Frankrike som var dominert av Debussy og Ravel. Dutilleux’ musikk har ikke så stor likhet med forgjengerne, men han videreførte deres idealer, særlig den luftige orkestreringen og de klassiske, ryddige formidealene. Dutilleux komponerte ytterst langsomt og etterlot seg en liten produksjon.  Cellokonserten, tilegnet den russiske mestercellisten Rostropovitsj, tok ham ikke mindre enn ti år å fullføre.  Han benytter seg av et svært orkester, men det opptrer nesten aldri samlet, heller settes ulike, små instrumentgrupper opp mot cellisten for å skape et glassklart lydbilde.

Til tross for all gru må det kunne sies at annen verdenskrig etterlot seg en fantastisk musikalsk arv, både innen klassisk musikk og populærmusikk. Etter 1945 ble det derimot komponert lite til minne om disse seks årene. Et av få verk er sveitsiske Arthur Honeggers tredje symfoni, fullført i 1946. Den inneholder tre satser som alle er basert på liturgiske tekster. Åpningssatsen «Dies Irae» hentet Honegger fra den katolske rekviemmessen. På norsk vil man si «Vredens dag», beskrivelsen av sjelens pinsler ved vente på Guds dom. Dette understrekes med skjærende messingblåsere og en veldig uro fra begynnelse til sist.  Til annensatsen «De profundis» hentet Honegger inspirasjon fra Salmenes bok: «Fra dypet kaller jeg på deg, Herre, hør min røst.» Etter et begynnende fromt og rørende uttrykk overtar også dramaet her, og vi føres inn i tredje sats. Bankende, dulgte rytmer rumler lenge i dypet før musikken stiger til overflaten og ender i en skingrende, kolossal dissonans. Men så toner Honegger alt ned til en lyrisk, vakker avslutning hvor en enslig fløyte svever over det hele som en fredsdue, og forklarer satsens tittel «Dona nobis pacem»: Gi oss din fred.

Christian Ihle Hadland