For en komponist kan det å skrive variasjonsverk sammenlignes med et barn som går amok i godtedisken. Med utgangspunkt i et kort, som regel konsist tema står komponisten fritt til å legge hva han vil i posen, riktignok med krav om en delikat balanse mellom smakene i variasjonene.  Edward Elgars Enigma-variasjoner er fjorten musikalske skildringer av venner og familiemedlemmer inklusive, ubeskjedent nok, en variasjon som skildrer Elgar selv.  Alle satsene er merket med initialer, dermed har man kunnet gjette seg frem til hvem som beskrives. Men den trettende variasjonen bærer ingen initialer, og dette er verkets enigma; verkets gåte. Gåten er todelt: personen som skildres, og temaet som er skjult gjennom hele verket, et tema Elgar aldri ville fortelle hva er. Denne over hundre år gamle musikalske gåten er fortsatt uløst.

Høsten 1907 opplevde Ralph Vaughan Williams (VW) et presserende behov for inspirasjon. Han ba Elgar om timer i komposisjon, men fikk nei. VW dro til Paris, hvor han kom i kontakt med den tre år yngre Maurice Ravel.  De var et meget umake par: Den røslige, tweed-kledde og piperøykende Vaughan Williams, og den sirlige, pertentlige franskmannen Ravel med sine tynne sigaretter. Men gode venner ble de, og de arbeidet tett sammen hele vinteren 1907/08. Ravel ga VW to råd: Slankere orkestrering, og mer dristig harmonikk. Tilbake i England komponerte VW to betydelige verk: Sangsyklusen «On Wenlock Edge», basert på diktsamlingen «A Shropshire Lad» av den samtidige forfatteren Housman, melankolske, vemodige dikt som kretser om de akk så kjente temaene forelskelse, kjærlighet og ung død. Diktsamlingen fikk en veldig utbredelse under første verdenskrig, særlig blant unge britiske menn som satt i skyttergravene i Europa og forgjeves lengtet hjem. Vaughan Williams’ originalversjon er en neddempet affære for tenor, piano og strykekvartett, i 1924 orkestrerte han syklusen.

I 1910 fullførte han sin fantasi over et tema av den britiske 1500-tallskomponisten Thomas Tallis. Kun ved hjelp av strykere skaper Vaughan Williams en fullkommen rik klangverden, hvor Tallis’ enkle hymne utbroderes fritt og vokser fra hemmelighetsfulle åpningsskisser til fulltonende brus. Orkestreringen er luftig og klangene svale, og man kan se for seg Ravel nikke anerkjennende i bakgrunnen. Men tonespråket? Fortsatt umiskjennelig engelsk.

Christian Ihle Hadland