Ildfuglen

Alt gnistrer i «En vårmorgen»: Talentet til den 20 år gamle Lili Boulanger; den detaljrike franske orkestreringen som allikevel alltid er luftig og raffinert. Og ikke minst den fargesprakende naturen, som endelig kaster av seg vinterens åk.

Manuel de Falla var for Spania hva Grieg var for Norge: Komponisten som ønsket å forbinde folkemusikkens oppriktighet med kunstmusikkens prakt og kompleksitet. Særlig viktig for de Falla ble musikken fra Andalucia i det sydlige Spania, området hvor han selv vokste opp. «Netter i de spanske hager» er et symfonisk dikt i tre deler. I begynnelsen befinner vi oss i Alhambras mirakuløse hager, hvor de Falla også har flettet inn arabiske motiver fra maurerne som reiste palasset og festningen der på 1300-tallet. Mellomsatsen er en kort, eksotisk dans som klinger fra det fjerne, før de Falla til slutt tar oss med til hagene i Cordoba, også dette i Andalucia. Musikkens er omsluttet av et gnistrende mørke, og tettpakket med spanske rytmer og het, sydlandsk flamboyance.

I Stravinskys ballett Ildfuglen befinner vi oss også i en hage, men her er skjønnhet erstattet med gru: Åpningens blasse strykerklanger skildrer fiendene til den onde Kastsjei, fiender han har forstenet. Ildfuglen gjør sin entre med en virvlende dans, og møter den unge prins Ivan. Ivan fanger Ildfuglen, men lar den slippe fri etter å ha fått en fjær, en fjær Ivan kan bruke i knipe. Tretten yndige prinsesser, alle fanger av Kastsjei, viser seg i hagen og vi hører den eiendommelig vakre Khorovod, en gammel russisk ringdans. Prinsessene kalles tilbake til slottet, men Ivan overtaler dem til å bli i hagen, kav forelsket som han er blitt i den yngste av dem. Kastsjei entrer scenen og forsøker å gjøre Ivan til sten, men Ivan bruker fjæren for å kalle til seg Ildfuglen. En infernalsk dans begynner, og Kastsjei faller etter hvert utmattet om til tonene av Ildfuglens vuggevise.  Ved å knuse egget som bærer Kastsjeis sjel dreper Ivan sin fiende.

Stravinskys musikk står med et ben i to helt forskjellige leire: Begynnende krass modernisme, og tidløst vakre russiske folkemelodier. Resultatet er noe av det mest geniale fra 1900-tallet.

Christian Ihle Hadland