Johannespasjonen

Bachs versjon av Jesu lidelseshistorie engasjerer på tvers av tid, rom og religion.

Johann Sebastian Bach skrev Johannespasjonen i 1724. Det ble uroppført i Nikolaikirken i Leipzig 7. april samme år, med komponisten selv som leder. Pasjonen er for solister, kor og orkester. Det har tekster fra Johannesevangeliet 18-19 med innslag fra Matteusevangeliet (26, 75 og 27, 51), salme 8,2; koralbearbeidelser samt fri åndelig diktning av Barthold Heinrich Brockes, Christian Heinrich Postel og Christian Weise. Det finnes ulike versjoner av verket.

Etter åpningstaktene kommer den mektige «Herr, unser Herrscher» (Herre, vår hersker) i koret. I tillegg til at koret synger koraler gjennom begge de to delene av lidelseshistoriene, skal vi høre at stemmene puster. Pasjonen ender mildt med koralen «Ach Herr, las dein lieb’ Engelein» (Akk, Herre, send din kjære engel). Det nest siste korinnslaget, nr. 39, har teksten «Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine» (Hvil i fred, dere hellige lemmer); det er som en musikalsk inkarnasjon av ro. Pasjonen inneholder mange dramatiske steder, f.eks. i nr. 18 med resitativer fra evangelisten, Pilatus og Jesus, og der koret kommer inn med «Ikke denne, men Barabbas!» Men det er ikke bare lidelse og drama; jubel og ikke minst trøst, kommer også til uttrykk. Det siste skjer for eksempel i enkelte arier til sopranen, tenoren og bassen.