Carl Philipp Emanuel Bachs tredje og siste cellokonsert er komponert i 1753. På denne tiden var Händel i ferd med å runde av både sin egen musikalske karriere og dermed hele barokkepoken, samtidig som den unge Haydn var i full sving med komposisjoner i fornyet, klassisk ånd. Så hvor skal vi da plassere Bach stilistisk? Muligens i alle leire. Første sats er galant, raffinert rokokko med korte, nøye fraser. Den langsomme satsen er mer barokk, langsomt skridende og sørgmodig. Mest personlighet har kanskje finalen som peker fremover mot Haydn og Mozart, oppfinnsom, frekk og ivrig.

Men til å starte konserten: Litt fantastisk bakgrunnsmusikk! I Mozarts fødeby Salzburg fantes en innflytelsesrik kremmerfamilie ved navn Haffner. Da familiens overhode Sigmund Haffner førte sin datter til alteret bestilte han en overdådig serenade av Mozart til bryllupsfesten, noen år senere skulle sønnen adles, da var det på tide å slå til med en symfoni. Haffner-symfonien renner over av champagne og strålende humør, men Mozart er selvsagt for genial til bare å være overfladisk, og til tross for all festivitas sørger for Mozart for gylne sidespor der han viser oss sitt vakre alvor, også i den løsslupne menuetten og den virvlende og feststemte finalen.

Sommeren 1788 rundet Mozart av sin symfoniske karriere med tre fullkomne mesterverk, men hvorfor han komponerte dem er det ingen som vet; det fantes ingen planlagte konserter og sannsynligvis fikk Mozart aldri høre symfoniene fremført. Den urolige, nærmest forskremte åpningssatsen er hva som har sørget for g-mollsymfoniens evige berømmelse.  Her er Mozart djervere og dristigere i tonespråket enn noen gang, og til tross for lommer av idyll jages satsen fremover som et såret dyr. I den langsomme satsen flytter grupper av slepende toner seg fra den ene instrumentgruppen til den andre, også her med krassere harmonier enn før hos Mozart, men innen en ramme av absolutt skjønnhet og fred.

G-mollsymfonien var en av Beethovens favoritter, og tyve år senere skulle han noterett sitere åpningstemaet fra Mozarts finale i tredje sats i sin skjebnesymfoni. Og at han var inspirert kan man forstå: Med sitt verk åpnet Mozart døren for symfoniens muligheter som et stort, episk drama.

Christian Ihle Hadland