Program

Antonio Lucio Vivaldi (1678-1741):
Overture "Dorilla in Tempe"

Vivaldi: De fire årstider (1723) - Våren

Konstantinos Koutroumpis (f. 1991):
Lanterns (Fyrlykter) for fiolin, bratsj, cello og loops (2022)

Vivaldi: De fire årstider - Sommer

Vivaldi: Konsert for cello i a-moll (RV 419)

Vivaldi: De fire årstider - Høst

Vito Zurajs (f. 1979): Overhead for string ensemble (2014)

Vivaldi: De fire årstider - Vinter

Medvirkende

Sergey Malov, fiolin og spillende leder

Sted

Kulturhuset i Suldal

Kveldens konsert er viet musikk som på en eller annen måte beskriver naturen. Vivaldis Årstidene fungerer som gjennomgangskonserter, med nålevende komponister som på en effektiv måte bryter opp Vivaldis mest kjente verk.

Anerkjennelsen av verkene til Antonio Lucio Vivaldi (1678-1741) har i århundrenes løp vært alt annet enn stabil. I løpet av hundre år kjente man bare navnet Vivaldi, men visste at han også var prest og hadde rødt hår. Igor Stravinskij sa om Vivaldi at han hadde skrevet den samme konserten 600 ganger. I familie-musikkboken Musikkens Verden (1951) er han ikke engang nevnt. Hans rundt 770 verker er det fremdeles vanskelig å datere, men De fire årstider er fra 1725 og har opusnummer 8. Det er like populært som Mozarts Eine kleine Nachtmusik eller Beethovens Skjebnesymfoni. Vivaldi skrev tekster til verket om årstidene, og dem kan det være vel verdt å kjenne: I første konsert, Våren, etterligner solofiolinen fuglenes trillende sang; i den langsomme satsen sover en gjeter til en uendelig vakker melodi som blir forstyrret av en gjøende hund. I Sommeren hører vi gjøken, mennesker og dyr tørster i heten før en storm ødelegger kornet. I Høsten hører vi fulle bønder som feirer, før de går på jakt. I Vinteren knaker det i isen, og tennene klaprer av kulden. Skøytingen på isen fører med seg både redsel og glede. Av solo-fiolinen kreves det en enorm virtuositet; dobbeltgrep, briljante passasjer og kantilener som spinnes ut. Naivitet blander seg med magi. Det er sagt om dette verket at spilles det dårlig, blir det banalt, spilles det godt er det vidunderlig.

Før vi begynner på Årstidene hører vi en ouverture fra en av Vivaldis mange operaer. Hovedpersonene i Dorilla in Tempe (en dal i antikkens Hellas) er prinsessen og en gjeter. Greske Konstantinos Koutroumpis (1991-) kommer etter Våren med Lanterns (Fyrlykter) for fiolin, bratsj, cello og loops (2022).  Det beskriver med en ofte ru klang ildfugler i forskjellige posisjoner og virksomheter. Vi kan se for oss gnissingen og lyset som de sender ut. Det fins bare én type ildfugler i Norge, nemlig Sankthansormen, så det passer godt at Vivaldis Sommer følger. Koutroumpis’ verk har tre satser, den siste er en slags sørgemarsj, men der flaggermus blir en slags trussel.

Vivaldis cellokonsert i a-moll (RV 419) er for viola da spalla, en cello som bæres i en rem over skulderen. Etter denne konserten og mellom Høsten og Vinteren får vi slovenske Vito Zurajs (1979-) Overhead for string ensemble (2014). Fremtredende i verket til Zuraj (1979-) er forskjellige slag på strengene. Foruten pizzicato-virkninger hører vi blyanter som slår mot strengene for å få frem små dråper av lyd som antar høye og lave kvaliteter. Hver musiker har en klingende skål med et kromatisk sett av klokker lagt oppå hverandre etter tonehøyde. I begynnelsen hører vi en fiolin med sordin som lyder som en stikkmygg. Det skjer mye i verket. Skålen med klokker blir mer og mer fremtredende og kompletteres med glissando-virkninger. En lang glissando oppover avslutter også verket, etter en slags kamp mellom strykerne og klokkene.