Etter en fantastisk mottakelse våren 2023, er det en stor glede for SSO å igjen ta med oss Sergei Malov til Tysværtunet kulturhus. Sist gang var det Vivaldis fire årstider som stod på programmet, denne gangen er det Schuberts musikk.

Sergey Malov dirigerer, samt spiller fiolin og violoncello da spalla.

Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:15 i Galleriet med Liv Opdal. 

En tragisk symfoni med mistenkelig mye solskinn, en sonate for et merkelig instrument spilt på et enda merkeligere instrument og deilig sensommermusikk for fiolin: Velkommen til en vaskeekte Schubertiade!

Schubert gjorde kål på en lang tradisjon da han som første betydelige komponist siden barokken aldri skrev en eneste solokonsert. Han var selv ingen virtuos og etterlot seg kun noen enkeltstående satser for fiolin og orkester. Rondo er en musikalsk form hvor et eller flere tema gjentas en rekke ganger, med kontrasterende episoder mellom. Dette krever at temaet som gjentas må være av den forføreriske sorten, slik at lytteren ikke går lei. Og hvem er da bedre skikket til å skrive en rondo enn melodienes mester, Schubert? Etter en langsom innledning begynner selve rondodelen, hvor det ene herlige temaet etter det andre presenteres oss i et landlig brus.

Vi kjenner til utdødde språk og utdødde dyrearter, men ikke mange utdødde musikkinstrumenter. Arpeggione hadde garantert vært på den listen, hadde det ikke vært for Schubert. Arpeggionen ble konstruert i Wien tidlig på 1820-tallet, hadde seks strenger og var stemt som en gitar, men ble holdt mellom bena og spilt med bue, som en cello. Klangen var heller liten og tynn, og dette bidro nok til instrumentets snarlige sorti. Men Schuberts praktfulle sonate fra 1824 har gitt arpeggionen evig liv. Det er et intimt, men allikevel virtuost verk hvor Schubert strør ut det ene skjønne temaet etter det andre. Nå for tiden hører man sonaten som oftest spilt på bratsj eller cello, men sjelden som i dag på en annen raritet av et instrument: Spalla, en liten cello plassert over brystet.

Schubert kalte selv sin fjerde symfoni den «tragiske», men det tilnavnet har gitt musikere og lyttere mange grå hår. Schumann uttalte iskaldt: «Det kreves noe langt mer av en tragisk symfoni enn dette».  Den 19 år gamle Schubert hadde ganske sikkert latt seg inspirere av Beethovens skjebnesymfoni i samme toneart, urfremført kun åtte år tidligere. Den langsomme åpningen hos Schubert er riktignok en dyster affære, med bleke strykerklanger som famler mot lyset. Men etter dette kvikner musikken adskillig til. Den har djervhet og patos, men er ikke et særlig nedstemt verk. Og hjertet i stykket er som så ofte hos Schubert den langsomme satsen, fylt av fuglekvitter og forelskede vårklanger i den østerrikske fjellheimen.

Christian Ihle Hadland