Inn i musikken kl 18.30 i VIP-rommet.

Ludvig Irgens-Jensens Bols vise var opprinnelig en sang fra scenemusikken til teaterstykket «Driftekaren» av Hans E. Kinck og handler om Bols lengsel og ulykkelige kjærlighet. Scenemusikken ble utgitt som symfonisk suite i 1938, og er et av de få verk hos Irgens-Jensen med en folkemusikalsk tone. Verket viser også at komponisten var en meget dyktig orkestrator, og fikk stor suksess i sin samtid.

Stor suksess fikk derimot ikke Prokofjevs andre klaverkonsert, med den 21-årige komponisten selv som solist under urfremføringen. Etter de første tonene fra klaveret lurte publikum på om Prokofjev bare tørket støv av tangentene! Verket er både ekstremt i uttrykket – fra det barnslige uskyld til desperasjon, raseri og galskap – og er ekstremt teknisk krevende. For pianisten er det å spille denne konserten nærmest som å klatre opp en bratt fjellskrent. Pianisten tror kanskje at toppen er nådd etter første satsens kolossale kadens, men i neste sats, Scherzo, må pianisten spille ekstremt krevende passasjer nonstop. Tredje satsen, Intermezzo, viser komponistens sarkastiske humor, mens finalen ender med en tour de force for piano og orkester. Etter dette tenker nok solisten at han ikke bare har klatret opp et fjell, han har besteget Mount Everest!

1877 var en turbulent tid for Tsjajkovskij. Han hadde blitt involvert i sin mystiske velgjører Nadezha von Meck, opplevde et mislykket 9-ukers ekteskap, forsøkte å ta sitt eget liv og i dette følelsesmessige kaoset ferdigstilte han sin fjerde symfoni. Til von Meck beskrev Tsjajkovskij et program for symfonien: åpningsfanfaren er skjebnen, det som hindrer en i å oppnå lykke. Den andre satsen er preget av melankoli, tredje satsen inneholder bildefragmenter som dukker opp etter et par glass vin, mens den fjerde rommer menneskers feiring. Det er ikke en eneste linje i denne symfonien som jeg ikke selv har følt og som ikke har vært et sant ekko av min sjel, uttalte Tsjajkovskij selv.