Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering med Per Dahl i VIP-rommet i 5. etasje kl. 18:30.

I Richard Wagners Lohengrin befinner vi oss i middelalderens Tyskland, hvor Lohengrin er dratt for å redde kongsdatteren Elsa, som er anklaget for å ha drept sin bror. I åpningen av operaen skildrer Wagner den overjordiske, glidende flukten nedover elven Scheldt, hvor Lohengrin føres av en svane. Den vakre kjærlighetshistorien som skal utspille seg mellom Lohengrin og Elsa ender i tragedie, men i operaens åpning er Wagner på sitt aller vakreste og mest ubekymrede. 

For mange er cello det mest romantiske instrumentet av dem alle, men da Robert Schumann i 1850 begynte å sysle med idéen om en cellokonsert var det nærmest ikke-eksisterende som soloinstrument. Ikke en konsert av betydning hadde blitt komponert siden Haydn nærmere sytti år tidligere. Schumann hadde altså ingen truende romantiske forgjengere å sammenligne seg med, og det første man kan merke seg er at solokonsertens tradisjon for virvlende virtuositet ble gitt på båten. Hos Schumann er det den klanglige virtuositeten som står i høysetet, lange, vakre linjer over et ofte sparsomt orkesterakkompagnement. 

Konserten ble til i en av Schumanns kompositoriske raptuser, to uker tok det å feste det hele til papiret. Schumann var på denne tiden i ferd med å utvikle en veldig allergi for applaus mellom satsene; dette løste han ved å skrive hele konserten i et sveip hvor de tre satsene glir inn i hverandre. 

Det er så mye musikk man kan analysere i hjel, men Dvořák er en av disse komponistene som umiddelbar kommer til musikkens kjerne og bare blir der. Hans åttende symfoni ble skrevet som takk for å ha blitt tatt opp i Det böhmiske akademi for vitenskap, litteratur og kunst, og flommer over av de herligste, sommerlige melodier, det hele med et distinkt tsjekkisk avtrykk. I åpningen hører vi lengselsfulle, men aldri klagende toner, fuglesang og lystige tumulter før orkesteret begynner å buldre i dypet. Den langsomme satsen beskriver en fredfull sommerdag som plutselig avbrytes av et veldig tordenvær, mens tredjesatsen er en vemodig vals. Finalen kan låte krigersk, men som den store tsjekkiske dirigenten Rafael Kubelik uttalte: «I Böhmen kaller aldri trompetene inn til krig – de inviterer til dans!» 

 Christian Ihle Hadland