Cellist og dirigent, og gjerne begge deler samtidig. – Det er en mer direkte måte å skape musikk på, sier den fransk-tyske cellisten, Nicolas Altstaedt.
*Intervjuet med Altstaedt ble gjort i forbindelse med hans engasjement som SSOs Artist-in-Residence sesongen 2020-21 og stod på trykk i magasinet ‘Lyden av å møtes igjen’ i 2020. Grunnet korona utgikk konsertene. Altstaedt er solist i Salonens Cellokonsert torsdag 28. oktober.
TEKST: LINN CARIN DIRDAL FOTO: BALAZS BOROCZ
At han skulle vie livet til musikk var aldri et spørsmål. “Når ting sitter og du er en del av denne verdenen, er det ikke en avgjørelse lenger. Det er simpelthen en nødvendighet,” sier Nicolas Altstaedt i et videointervju på nettsiden til tyske SWR Symphonie Orchester, hvor han var Artist-in-Residence sesongen 2019/2020.
Det var på 1980-tallet han satte seg bak celloen, hørte Sjostakovitsjs Cellokonsert nr. 1 på vinyl for første gang og drømte om å spille stykket selv. I dag er fransk-tyske Altstaedt en svært ettertraktet solist og dirigent med en rekke priser og utmerkelser bak seg. Med nysgjerrighet og en særegen musikalsk sensibilitet favner han et bredt repertoar, fra tidlig- til samtidsmusikk. Med celloen på slep har han reist verden rundt, spilt med orkestre i Europa, Asia, USA og Australia, og han har i flere år vært kunstnerisk leder for Haydn Philharmonie og kammermusikkfestivalen Kammermusikfest Lockenhaus.
“En absolutt åpenbaring. Nicolas Altstaedt, en av celloverdenens mest strålende unge prinser,” står det på nettsiden hans, et sitat hentet fra Huffington Post. Drømmen han hadde som seksåring, om å spille Sjostakovitsjs Cellokonsert nr. 1, har blitt realisert flere ganger i løpet av karrieren, både live og på plate sammen med Deutsche Symphonie-Orchester Berlin og dirigent Michał Nesterowicz. Som SSOs Artist-in-Residence oppfyller han drømmen nok en gang når han i mars 2021 både spiller og dirigerer et av sine favorittverk. På sesongprogrammet står også Haydns Cellokonsert nr. 1, Dutilleuxs Tout Un Monde Lointain, Beethovens Trippelkonsert og sonater for cello og klaver, samt en fersk cellokonsert av svenske Anders Hillborg. Fremførelsen markerer stykkets skandinaviske premiere.
Altstaedt befinner seg i Stuttgart når han skriver: “I am recording at the moment. Could you send me the questions via email?”
– Hva var det med celloen som gjorde at nettopp den ble ditt instrument? – Min far er en stor musikkentusiast og spilte litt piano og cello. Broren min, som er to år eldre, valgte piano, så celloen sto og stirret på meg… Jeg tror det er et veldig barnevennlig instrument som du kan få masse glede over å lære med én gang, fra begynnelsen. Det gir deg alt. De beste basslinjene, som Basso continuo fra tidligmusikken, til det fenomenale spekteret av repertoar som finnes i dag.
– Du er SSOs Artist-in-Residence denne sesongen. Hvordan tilnærmer du deg rollen? – Med nysgjerrighet. Ved å søke, gjenoppdage og gjenskape sammen med nye mennesker. Man starter alltid fra begynnelsen.
– Fra Haydn til Hillborg, det er et bredt spekter av verk du tar for deg i løpet av konsertåret. Er det stykker du gleder deg spesielt til å fremføre? – Joseph Haydn, en av menneskehetens største skikkelser, fortsetter å overraske meg hver dag. Han skapte fundamentene for vår musikkultur ut av ingenting. Han hadde ingen eksempler og etablerte former, strukturer eller sjangre, det som er søylene i klassisk musikk i dag. Han forble en beskjeden mann, upretensiøs, og ble aldri lei av å lære, eksperimentere og gjenoppfinne. Musikken hans er fortsatt opplysningens kunst.
– På YouTube finnes det et klipp hvor du trekker frem en innspilling av Sjostakovitsjs Cellokonsert nr. 1 av den sovjetfødt cellisten Mstislav Rostropovitsj som en stor innflytelse på deg som ung, ambisiøs musiker. I Stavanger fremfører du dette verket og Dutilleuxs Tout Un Monde Lointain, begge skrevet spesielt for Rostropovitsj. Hvordan finner du din egen stemme, ditt eget uttrykk, i fotsporene til noen som har vært en stor inspirasjon? – Det var selve stykket, Sjostakovitsjs cellokonsert, som jeg hørte på dag og natt. Jeg identifiserte meg umiddelbart med musikken til Sjostakovitsj fra det øyeblikket, aldri med Rostropovitsjs tolkning i seg selv. Jeg har egentlig ikke forbilder. Det er plenty av musikere som er veldig inspirerende og som man kan lære av, men forholdet mellom musikken og deg selv vil alltid forbli en svært personlig vei.
– Du er solist, men også dirigent. Hvordan påvirker vekslingen mellom de to din forståelse og tilnærming til musikken som fremføres? – Som dirigent tilbringer du mesteparten av tiden uten instrumentet, kun med partituret og bøkene. For å komme til orkesteret og lede øvingene må du ha fordøyd og blitt ett med musikken. Du må gi musikerne en horisont, og det krever mye research og også kunnskap om komponistens liv, arbeid og bakgrunn. Denne konstante researchen, sammen med forholdet til musikerne og den psykologiske erfaringen av å jobbe med dem, gjør livet som dirigent svært fascinerende. Det inspirerer meg veldig til å gjøre det samme som cellist, på samme nivå.
– Du dirigerer og spiller også samtidig, noe som er svært fascinerende – og imponerende – å se på som publikummer. Hva er utfordringene ved å fylle to så store roller i ett og samme verk? Hva gjør multitaskingen med musikken? – Du har fordelen med å ikke ha en oversetter, og musikerne tar et mer aktivt ansvar med tanke på lytting og det å drive det frem og lede. Det er en mer direkte måte å skape musikk på. Jeg liker alltid å gå ut i salen under øvingene for å få et inntrykk av akustikken. Verken som cellist eller dirigent er man objektiv med tanke på resultatet ut i salen. Å gå 50 meter unna hjelper virkelig med å oppdage hva som bør jobbes med av tempi, frasering, balanse og artikulasjon.
– Du har jobbet med orkestre over hele verden. Hvilke forventninger har du til SSO? – Jeg har likt orkesteret siden første gangen vi møttes i 2013, og jeg har funnet noen likesinnede sjeler her. Jeg er ekstremt glad for å kunne komme tilbake og jobbe med orkesteret over en lengre periode.