NAVN Henrik Hellstenius
BOR I Oslo
AKTUELL Arbeider med et verk
til Stavanger Symfoniorkester
BAKGRUNN Komponist og
professor i komposisjon ved
Norges musikkhøgskole.
Han anses som en av de mest
aktive og profilerte samtids-
komponistene i Norge i dag.

Intervjuet ble gjort i 2020 i forbindelse med planlagt urfremføring. Urfremføringen ble utsatt grunnet pandemi.

Når jeg møter ham, er musikken fortsatt på skissestadiet.

-Jeg tenker tittelen Public Behaviour veldig åpent. Jeg skriver for slagverksolist, vokalsekstett og orkester, og planen er å lage en serie situasjoner der de noen ganger motsier hverandre, andre ganger kommer hverandre i møte. Jeg jobber med utgangspunkt i følelser som raseri, høflighet, samarbeid, isolasjon. I noen scener kommer dette ut som verbale utsagn, i andre uttrykkes det i musikk.

Hellstenius skriver selv tekst til verket med utgangspunkt i sakprosa. Blant annet bruker han tekster av den amerikanske sosiologen Richard Sennett, professor emeritus ved London School of Economics.

-Sennett er sosiolog, men også utdannet cellist, forteller komponisten. – Jeg har transkribert forelesninger av ham fra YouTube, og jeg synes jeg kan høre en musikalitet når han snakker. I tillegg bruker jeg fragmenter av tekster han har skrevet, for eksempel fra boken Together fra 2013. Dette spennet mellom muntlig og skriftlig språk er interessant å jobbe med.

Ja, hvorfor ville du arbeide med språk og tekst?

-Jeg kom til et veiskille for noen år siden – jeg var på konsert og hørte nyskrevet musikk som var flott og virtuos, men den snakket ikke til meg lenger. Jeg fikk behov for å si noe mer, gå ut av det abstrakt klanglige. For meg var det naturlig å gripe til tekst, språk ligger meg nærmere enn det visuelle. Da jeg var ung, tenkte jeg en stund på å bli skuespiller.

Og hvorfor sakprosa?

-Jeg vil gjerne at tekstene jeg jobber med, skal reflektere flere sider av livet. Ikke bare det poetiske og det psykologiske, men også samfunnslivet, det kollektive, hvordan vi forholder oss til hverandre. For tiden er kreftene som bryter ned samarbeid og samhandling, veldig tydelige, og jeg tenker det er viktig å adressere.

Selvfølgelig har det begrenset effekt at en enkelt komponist prøver å gjøre det, men jeg har funnet tekster jeg opplever at sier noe viktig om disse tingene.

Men hva skjer når sakprosa settes inn i en musikalsk sammenheng?

-Sakprosa kan ha kantete, lange setninger, vanskelige ord. Derfor handler noe av tekstarbeidet mitt i Public Behaviour om å forenkle. For at mening skal komme over scenekanten, må jeg forenkle og poetisere språket, skifte ut ord for å få det til å fungere musikalsk. Man kan kanskje tenke på det som en oversettelse, mellom språk som skrift og språk som lyd.

Kommer temaet samhandling også til uttrykk i hvordan du strukturerer musikken?

-I musikken handler den kollektive tenkningen mer om hvordan jeg samarbeider med musikere mens verket blir til. Jeg går veldig tidlig i dialog med solister, prøver ut ting, holder workshops. Med Public Behaviour startet vi allerede i oktober. Jeg er ikke typen til å sitte alene på loftet og komponere.

Slagverksolist Hans-Kristian Kjos Sørensen har også tidligere samarbeidet med Hellstenius. I 2007 urframførte han en konsert for slagverk og kammerorkester, Readings of Mr. G., der solisten resiterer tekst mens han spiller.

-Tittelen Readings of Mr. G viser både til musikken og til tekstmaterialet. Musikken gjør lesninger av et verk av komponisten Gérard Grisey, som jeg studerte med en periode. Slagverkeren leser tekstfragmenter av og om mystikeren, filosofen og komponisten Georges I. Gurdijeff. Gurdijeff er også til stede i det nye orkesterverket. Der bruker jeg tekster av danseren Jeanne de Salzmann som arbeidet tett med ham, forteller Hellstenius.

Mystisisme og sosiologi – hvordan henger de to sammen?

-Tekstene til de Salzmann og Sennett er veldig forskjellige, men for meg er dette to sider av samme sak. Det handler om å pendle mellom en psykologisk og en sosiologisk synsvinkel. Alt jeg gjør som individ påvirker flere enn meg selv. Samtidig, i perioder, må også jeg trekke meg tilbake, for eksempel for å skrive. Jeg tror nesten alle opplever en spenning mellom å være i det kollektive og samtidig ha integritet som individ. Det å kunne være sammen med folk, men samtidig være seg selv. Sennett snakker om hvordan evnen til samarbeid utvikler seg fra spedbarnsstadiet.

Tekster av Sennett opptrer også i Hellstenius’ ferske verk Politeness and cooperation som Det Norske Solistkor urframførte høsten 2019. Der pendler musikken fram og tilbake mellom solister og kor som synger fragmenter av tekster av blant andre Sennett, de Salzmann og Emmanuel Lévinas. Hellstenius har også samarbeidet med en koreograf som har utviklet bevegelser sangerne gjør med armer og overkropp mens de synger.

Selv om du er opptatt av tekst, koreografi og sceniske virkemidler, fortsetter du å skrive musikk. Hva er det musikk kan, som gjør at du velger å skrive orkesterverk med tekst og ikke for eksempel dramatikk?

-Det umiddelbare svaret er at jeg er komponist, jeg er ikke er instruktør eller skuespiller. Men musikk kan sette en enkel tekst i perspektiv og lade den med noe, få den til å endre betydning. Se på poplåter: hvis du leser teksten alene, er den ofte ingenting. Med musikk rundt fylles den med mening. I teater blir musikk fort illustrerende. Musikk gir meg så mange muligheter, jeg kan arbeide fra det direkte illustrerende til helt paradoksale sammenstillinger der tekst og musikk tilsynelatende motsier hverandre, og det oppstår en reell polyfoni mellom det språklige og det musikalske.

40 år etter at Beethoven skrev sin niende symfoni, merket Edvard Grieg partituret til sin første og eneste symfoni med ordene «må aldrig opføres». Norsk symfonisk tradisjon er preget av friere formprinsipper: miniatyrer, symfoniske dikt, variasjonsformer, scenemusikk, romanser. Ofte blir denne mer åpne tilnærmingen til musikalsk form forklart med hvordan kunstmusikken i Norge vokser fram i nær kontakt med folkemusikk, men hos Hellstenius er det sceniske mest fremtredende. En referanse han nevner for arbeidet med Public Behaviour er komponisten Heiner Goebbels, som arbeider i et slags abstrakt musikkteater der virkemidlene sammenstilles etter kompositoriske prinsipper, ofte uten å følge en tradisjonell lineær dramaturgi. En annen er Iannis Xenakis og hans store Oresteia fra 1966 der rom, scenografi og dramaturgi formes sammen med det musikalske.

Hvordan tenker du den store formen i Public Behaviour?

-Foreløpig sitter jeg og jobber med mange deler som ennå ikke er sammenføyet. Det er helt bevisst. Lineær form faller lett for meg, det har jeg fått til å fungere mange ganger. Så i dette stykket ville jeg utfordre meg selv ved å vente med å koble delene til hverandre, holde formen åpen og prøve ut flere alternative rekkefølger og løsninger.

Gjennom årene har Hellstenius skrevet mye scenisk musikk: to kammeroperaer, musikk til samtidsdans, musikk til teater.

-Måten jeg arbeider med form på i Public Behaviour er inspirert av dans og koreografi, forteller Hellstenius. – I utviklingen av en produksjon i samtidsdans skjer det ofte at man bytter fritt om på rekkefølgen av bevegelser eller scener, og gjennom det oppstår nye dramaturgiske betydninger. Jeg har for eksempel en scene som heter The Square, der jeg ser for meg vokalensemblet og slagverksolisten som folk på en åpen plass, folk i et offentlig rom. I denne scenen finnes det ikke meningsbærende tekst, språket får være klang sammen med musikalske utsagn som verken er logiske eller semantiske. Scenen er delvis inspirert av Peter Handkes teaterstykke “Timen da vi ikke visste om hverandre”, som jeg for lenge siden skrev musikk til en oppsetning av. En annen av scenene heter Listening.

Lytting er noe som har opptatt Hellstenius lenge, og som også står sentralt hos Grisey og norske komponister han har studert med.

-Det å lytte er viktig også hos Sennet og de Salzmann. Å kunne lytte til hverandre er avgjørende for å kunne samhandle, det er en betingelse for å være sammen. I Listeningscenen er teksten meningsbærende fra a til å, i en blanding av mine og Sennetts ord. Også i Beethovens niende symfoni er teksten tilpasset av komponisten. Ode til gleden finnes i to forskjellige versjoner allerede fra poetens egen hånd. Beethoven brukte siste versjon, kortet den ned og skal ha skrevet inn noen ekstra linjer selv for å få det som han ville.

Enkelte kilder sier at det er Beethoven som står bak den berømte verselinjen «Alle Menschen werden Brüder». I Schillers aller første versjon var linjen i alle fall en mer hierarkisk klassereise, der «Bettler werden Fürstenbrüder».

– Jeg tenker at Beethovens niende symfoni overskrider formen sin på grunn av teksten, sier Hellstenius. – For noen komponister oppstår det et behov for å si noe mer enn det rent lydlige, og det kan jeg kjenne meg igjen i.

TEKST: HILD BORCHGREVINK