Anders Hillborg er i Stockholm når vi ringer ham en dag i mai. Klokken er 17.00. “För mig är eftermiddagar bättre,” skriver han på mail i forkant. Han jobber for tiden konsentrert med cellokonserten han skriver til den fransktyske cellisten Nicolas Altstaedt, et verk som får skandinavisk premiere i Stavanger konserthus i mars 2021. Verdenspremieren skjer under Cellobiennalen i Amsterdam i oktober. Mer enn det vil den svenske komponisten ikke røpe.

– Hehe nei, jeg prater ikke om stykker som jeg holder på med.

Tverrsnitt av et kunstnerskap
Mens Altstaedt er SSOs Artist-in-Residence denne sesongen, er Hillborg Composer-in-Residence. Over to konserter i mars skal i alt fem av Hillborgs verk fra de siste tre tiårene fremføres – Liquid Marble (1994), Dreaming River (1998), Peacock Tales (1998), Lontana in Sonno (2002) og nevnte cellokonsert. Sammen danner de et portrett av en versatil, eklektisk og nysgjerrig kunstner. Da BBC Symfoniorkester i februar 2020 bød på en hel dag viet Hillborgs verk for orkester, kammerorkester og kor i Barbican Centre, Londons ærverdige storstue, oppsummerte The Guardian begivenheten slik: “Fascinating, all of it.”

Med bestillingsverk for alt fra Los Angeles-filharmonien og Carnegie Hall til Berlinfilharmonien og det kongelige filharmoniske orkesteret i Stockholm har musikken tatt Hillborg verden rundt – ofte i samarbeid med dirigent og komponist Esa-Pekka Salonen. Sistnevnte var blant annet initiativtakeren til albumet Jag vill se min älskade komma från det vilda (1995), et samarbeid med den svenske sangeren Eva Dahlgren som førte til svensk Grammy for Hillborg i kategorien Årets komponist. I 2016 mottok han den svenske regjeringens Music Export Prize.

Med én fot i popmusikken
Hillborg er i dag en av Sveriges fremste komponister. Veien dit startet i 1982, da han gikk ut av Kungliga Musikhögskolan i Stockholm og bestemte seg for å vie all sin tid til komposisjon de neste 10 årene. Om lovnaden han ga seg selv den gangen har vært utslagsgivende for posisjonen han har i dag, vet han ikke. Men det ga ham et realistisk forventningsnivå knyttet til yrkeslivet som skapende.

– For kollegaer som gikk ut av akademiet og ble lærere med én gang, ble komponeringen en hobby. Å ikke ha penger er jo utrivelig, men etter 10 år er man vant til det. Om jeg hadde vendt meg til en trygg månedslønn, hadde jeg blitt komfortabel og mye dårligere rustet for kriser.

Før han for alvor viet oppmerksomheten til den instrumentale og vokale samtidsmusikken, og før han fikk øynene opp for sin store inspirasjonskilde György Ligeti, var det popmusikken som gjaldt. Tiden bak synthen og en påfølgende periode viet elektronisk musikk har farget hans tilnærming til kunstmusikken.

– Det faktum at jeg kommer fra popmusikk, og ikke fra den akademiske verden, kan ha bidratt til at jeg aldri har kjent meg hjemme i den sentraleuropeiske modernismen. Jeg liker puls og melodi, noe som var totalt tabu innenfor modernismen. Men det ser jeg på som en styrke. Jeg liker ikke retningen post-Darmstadtskolen, jeg synes det er merkelig at den fikk så stor dominans. Og synd – jeg tror vi har mistet mye publikum på det.

Publikum først
Selv er han opptatt av at verkene han skriver først og fremst skal være interessante å lytte til.

– Det skal være interessant for deg og meg som sitter i publikum, det er nummer én. Nummer to er at det skal være givende for musikeren å spille eller å synge. På 1980-tallet jobbet jeg mye med elektronisk musikk, da tenkte jeg ikke så mye på musikeren. Men fra og med min første fiolinkonsert, skrevet i 1992, begynte jeg å tenke på at når man skriver for mennesker, så må det på en eller annen måte være interessant for dem å spille. Ikke enkelt og komfortabelt, men man må kunne se at mennesket ikke er en maskin eller en robot.

– Så skal det vel også være interessant for deg å skrive?

– Ja, selvsagt. Jeg skriver det jeg selv vil høre. Problemet med moderne orkestermusikk er at det ofte er underrepetert. Det er veldig dumt og veldig unødvendig. Ofte når stykker spilles på program hvor det også er eldre musikk, så repeteres den eldre musikken mer enn den nye. Det har kanskje noe å gjøre med at musikk er den eneste kunstformen hvor fortiden vurderes høyere enn nåtiden. Eller hur?

Åpen klang
Når Hillborg jobber frem nye komposisjoner, er det klangen som er utgangspunktet. Det gjelder enten han skriver kammermusikk, korverk, for orkester, film eller TV. Klang og struktur – selv om struktur uten klang er helt verdiløst, legger han til, da sitter man kun igjen med teknikk og kontrapunkt. Han lytter lite til annen musikk, særlig når han jobber. Det virker forstyrrende. Bortsett fra musikken til dem han komponerer for. Nå, for eksempel, som han skriver for Altstaedt, lytter han mye til cellistens fremførelser for å få en følelse av hvilken musiker han er.

– Det gjør jeg alltid når jeg skriver for en solist. Lytter – og ser, faktisk.

Det er første gangen han samarbeider med Altstaedt, og de to deler mye av den samme tilnærmingen til musikk.

– Han er nysgjerrig, uredd og en fantastisk bra cellist. Han gjør veldig mye ulikt med tonespråket og har vist meg en hel del uortodokse ting som er veldig interessant. Det er gøy å jobbe med musikere som er så åpne.

– Hvordan går du frem når du skriver et bestillingsverk for en solist?

– Det kommer an på hvem solisten er. Det finnes solister som absolutt ikke vil forstyrre, de lar det være helt opp til meg, og det er okay. Mens da jeg skrev klarinettkonserten for Martin Fröst, er han en person som gjerne vil være med og gi ideer. Veldig mye ideer! Det liker jeg.

Opptak av den svenske klarinettistens fremførelse av Hillborgs Peacock Tales viser en maskekledd person som beveger seg foran orkesteret med fugleaktige spasmer, med klarinetten som både instrument og dansepartner. Når klarinettkonserten fremføres i Stavanger 11. mars, er det Frösts elev, Magnus Holmander, som tolker verket.

– Hva skjer med komposisjonen når solisten det er skrevet for byttes ut?

– Det er klart at det blir annerledes, men jeg har jobbet mye med Magnus også, han er fantastisk.

På YouTube finnes det et opptak av ham som fremfører stykket i Stockholm. Har du sett slutten, når han tryller bort klarinetten? Det er helt utrolig, han er trollkar også!

Forventningsfull
Våren 2021 blir første gangen Hillborg besøker Stavanger, et opphold han ser frem til. Ikke minst er han spent på å skulle jobbe med mezzosopran Marianne Beate Kielland for første gang – hun er solist i Lontana in Sonno.

– Jeg har hørt henne synge Purcell tidligere, det var fantastisk bra. Jeg har aldri vært i Stavanger og jeg har ekstremt høye forventninger! Jeg har hørt så mye fint om Stavanger Symfoniorkester. Det skal bli veldig, veldig gøy.

TEKST: LINN CARIN DIRDAL

* Hillborgs nyskrevne cellokonsert er originalt skrevet til den fransk­ tyske cellisten Nicolas Altstaedt, men fremføres av en av de mest lovende unge cellistene vi har i Norge, Amalie Stalheim.