Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 med Nils Henrik Asheim og Therese Birkelund Ulvo.

I anledning Stavangers 900-årsjubileum har orkesteret bestilt nye verk av norske komponister i serien «Essensen av Stavanger». I kveld presenterer vi Therese Birkelund Ulvos nyskrevne verk. Ulvo er en norsk komponist som har skrevet soloverk, kammermusikk og verk for symfoniorkester. Slik beskriver Ulvo verket: 

Det som gjør denne byen bemerkelsesverdig, er dens utrolige evne til å lede og tilpasse seg gjennom mange ulike epoker med vekst, nedgang og forandring. I dette verket har jeg latt meg inspirere av Stavangers kontinuerlige utvikling og evne til å fornye seg. 

Før oljealderen var det skipsfart og sildeeksport som var de viktigste næringene for byens utvikling, men etter den økonomiske krisen på 1880-tallet, da mange store handelshus og rederier gikk konkurs, ble hermetikkindustrien den neste store drivkraften for vekst og aktivitet i Stavanger. Hermetikkindustriens æra varte i 109 år, fra den første fabrikken ble etablert i 1873, til den siste ble lagt ned i 1982. I den mest aktive perioden hadde Stavanger omtrent 350 hermetikkfabrikker.

Hermetikkens tidsalder startet samme året som Rakhmaninov ble født – og avsluttet året jeg ble født. Det er fascinerende å reflektere over hvilke parallelle prosesser som finner sted i historien samtidig. Jeg ble født inn i en annen samtid enn Rakhmaninov, men hermetikkindustrien var en av de første industrielle arbeidsplassene i Stavanger der kvinner kunne få jobb. På 1880-tallet, da det ble produsert fiskeboller på boks, var dette et håndverk på høyt nivå – utført av kvinner.

I mitt verk for SSO arbeider jeg med omarrangering, håndverk, omforming og nystart. Hver ny begynnelse avdekker nytt materiale og nye muligheter.

Etter den russiske revolusjon forlot Rakhmaninov sitt hjemland for aldri å se det igjen. Rakhmaninov spilte en av sine siste konserter i Europa i Stavanger 7.  oktober 1918, og tre uker senere reiste han fra Kristiania til New York. I USA tørket inspirasjonen ut, og de siste 25 årene av sitt liv komponerte han kun seks verker; de symfoniske dansene ble det siste han skrev. Rakhmaninov ga opprinnelig de tre satsene individuelle titler: Dag, skumring og natt, som en oppsummering av sitt eget musikalske liv. Hver sats inneholder sitater fra tidligere verker, og med tung symbolikk: Åpningssatsen henter materiale fra hans første symfoni, verket som ved premieren ble skamfert i hendene på den stupfulle dirigent Glazunov, en opplevelse så traumatisk for Rakhmaninov at fikk skrivesperre og kom til hektene første etter mange runder hypnose. Tredje sats inneholder to sitater som kjemper mot hverandre: Dommedagshymnen «Dies Irae», og den niende satsen fra hans monumentale korverk «Vesper» som skildrer Kristi oppstandelse. Kristus-temaet seirer til slutt, og her skrev Rakhmaninov nøkternt i partituret: «Halleluja.»

Men dette er ellers ikke tilbakeskuende og selvmedlidende musikk! De tre satsene inneholder noen av Rakhmaninovs mest sprelske rytmer og saftigste harmonier. Og i orkestreringen kan man også høre påvirkning fra livet i USA, blant annet den blendende vakre saxofonsoloen i første sats.

Prokofjev dro også til USA etter revolusjonen, ikke for å flykte, men for å la seg feire. Med seg i reisekisten hadde han sin tredje klaverkonsert, som ble urfremført i Chicago ved juletider i 1921 med komponisten selv ved klaveret. Konserten ble skrevet i Prokofjevs såkalte klassiske periode, der inspirasjonen fra særlig Haydn er påtakelig. Og til tross for sin uhyre vanskelighetsgrad er dette et transparent, raffinert verk, som med pianoets frapperende fingerspill og den slanke orkestreringen absolutt peker mot 1700-tallets avklarede idealer. Men tonespråket er så til de grader Prokofjevs eget, og hans musikalske oppfinnsomhet får utfolde seg fritt i en halvtime: Åpningen er som en russisk folketone, annen sats kunne vært fra ballettmusikken til Askepott, mens man i finalen observerer en detonerende lunte langsomt jobbe seg vei mot en eksplosiv avslutning.

Christian Ihle Hadland