Som ung mann opptrådte Mozart som solist på både fiolin og piano, men etter at han flyttet til Wien i 1781, viet han seg utelukkende til tangentene. I 1782 startet han sin egen konsertserie i byen, noe som krevde stadig påfyll av nye verker for å holde på publikums interesse. Særlig årene 1784 til 1786 er mirakuløse i musikalsk sammenheng; da ble et dusin av hans pianokonserter til. Alle er de vidt forskjellige, alle er de høydepunkter.

Konserten i A-dur er fra slutten av denne perioden. Den er skrevet for et relativt lite orkester og er intim i formen. Første sats er som en uavbrutt sang i piano og orkester, mens den langsomme satsen er en sjelden fugl hos Mozart, bedrøvet og nærmest motløs. Finalen er en tilsynelatende munter ballett, men som så ofte skjuler det noe uutgrunnelig bak Mozarts smil.

Det er snakket og skrevet mye om Mozarts økonomiske plager de siste årene av hans liv. I 1788 gikk Østerrike sammen med Russland i krig mot det osmanske rike, og det gode liv i Wien fikk seg en alvorlig knekk. Mozart avbrøt sin konsertserie, og produksjonen av pianokonserter tørket inn.

Hvorfor Mozart komponerte sin konsert i D-dur, vet vi ikke. I partituret mangler store deler av stemmen for venstre hånd; det kan tyde på et voldsomt hastverk før urfremføringen. Men at han senere ikke gadd å skrive inn resten, som ville tatt ham noen minutter, er pussig. Senere spilte han den ved kroningen av Leopold 2. i Frankfurt, derav tilnavnet Kroningskonserten.

Hadde den vært Mozarts eneste hadde den vært spilt i hjel, men med så mange geniale pianokonserter er Mozart sin største konkurrent. Den er et stolt, livlig verk, og med en av disse engleaktige, langsomme satsene Mozart alltid har i sine konserter.

Som opptakt til pianokonsertene hører vi to overturer: først den skjebnetunge Don Giovanni og deretter overturen om den stolte romerske keiser Titus.