Program

Paul Dukas (1865-1935):
Trollmannens læregutt (1897)

Camille Saint-Saëns (1835-1921):
Konsert for fiolin og orkester nr. 3 i h-moll Op. 61 (1880)

Sergej Rakhmaninov (1873-1943):
Symfoni nr. 2 i e-moll Op. 27 (1908)

Contributors

Lionel Bringuier, dirigent
Lisa Batiashvili, fiolin

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Inn i musikken kl 18.30 i VIP-rommet. 

Paul Dukas mesterverk L’apprenti sorcier, eller Trollmannens læregutt, er basert på Goethes dikt «Der Zauberlehrling», og Dukas beskriver her den eiendommelige historien gjennom toner. Verket er udødeliggjort gjennom Walt Disneys tegnefilm Fantasia fra 1940. Der opptrer Mikke Mus i rollen som læregutt hos trollmannen Yen Sid, og bruker den magiske tryllehatten for å få sopelimen til å bære bøtter med vann inn i huset inntil det er fullstendig oversvømt. Det symfoniske diktet viser komponistens eminente orkester-håndverk og gir en massiv utfordring for orkesteret med sin høye tekniske vanskelighetsgrad.

Camille Saint-Saëns dediserte sin tredje og siste fiolinkonsert til sin komponistkollega og fiolinvirtuos Pablo de Sarasate som urfremførte verket i 1880. Solisten starter umiddelbart, uten noe videre introduksjon fra orkesteret, og første sats viser seg å være en dramatisk fortelling, kontrasterende mellom lidenskap og søken, hvor solisten får både skinne og briljere i tekniske utfordringer. Andre sats er en sangbar barcarolle i 6/8-dels takt, transparent i orkestreringen og med fine dialoger mellom solist og orkester. Tredje sats starter med en langsom innledning, som man kunne forventet i 1. sats, og utover involveres orkesteret mer enn i de foregående satsene. Konserten krever raffinement i musikalitet og gir solisten flere tolkningsmuligheter i både de elegante og de dramatiske partiene.

Etter nederlaget og den krasse kritikken etter urfremføringen av Sergei Rakhmaninovs første symfoni, mistet han fullstendig troen på sine evner som symfoniker og mente det ikke var i hans natur å skrive symfonier. Rakhmaninov gikk inn i en dyp depresjon, ute av stand til å komponere de påfølgende år. Selv etter suksessen med den storslagne klaverkonsert nr. 2 manglet han selvtillit med komponeringen, og han var heller ikke fornøyd med de første utkastene til symfonien. Etter måneder med omarbeidelser, fullførte han verket og dirigerte selv urfremførelsen i St. Petersburg i 1908. Verket fikk strålende mottakelse og Rakhmaninov mottok Glinka-prisen for sitt nye verk. Triumfen ga han omsider tilbake troen på egne evner.

Symfoniens fire satser bindes sammen av motivet som presenteres i den grublende largoen som innleder symfonien, og som kommer igjen i varierte forkledninger gjennom symfonien. Lidenskapelige, gripende og inderlige melodier males ut med bred pensel, og det agiterte hovedtemaet i allegro-delen forløses i bølgende høydepunkt og veksler mellom stormende dramatikk og lengselsfulle melodier. Andre sats åpner med et livlig tema i lysere stemning, avledet fra Dies irae-temaet som brukes i den romersk-katolske dødsmessen, og som Rakhmaninov ofte benyttet i store verk. Adagio-satsen er kanskje en av komponistens vakreste satser, og er for noen lidenskapelig kjærlighetsmusikk, mens for andre dypt meditativ i sin varme, skjønnhetsmettede atmosfære.

Symfoniens finale er glad og triumferende, med frodig orkestrering i det lysende hovedtemaet. Codaen bringer en triumferende slutt, og utløser all dvelende tvil som måtte ha blitt sådd i symfoniens tidligere mørkere elementer, og verket fullender Rakhmaninovs ord om at «Musikk må først og fremst bli elsket, den må komme fra hjertet og må være rettet mot hjertet. Ellers kan den ikke håpe på å bli varig og uforgjengelig kunst».