Å høre musikk som musikerne er mest glade i, skaper en personlig og unik ramme rundt konsertopplevelsen. Mens du lytter til vakker klassisk musikk, kan du samtidig nyte utsikten over byen vår, omkranset av fjord og fjell, fra konserthusets 5. etasje.

Johannes Brahms komponerte sin strykekvintett nr. 1 i 1882 etter et opphold i Bad Ischl og vandringer i de østerrikske alper, hvor han ofte søkte for å finne inspirasjon. Verket kan kalles en bratsj-kvintett siden han kopierte Mozarts kvintettbesetning med å legge til en 2. bratsj i en strykekvartettbesetning, og dermed få det melankolske og sonore klangbildet som ofte kjennetegner Brahms musikk. Bratsj var, ved siden av klarinett, Brahms sitt favorittinstrument, -klangen appellerte nok til Brahms melankolske sinn og forkjærlighet for mørke farger. Brahms beskrev selv kvintetten for sin kjære venn og fortrolige Clara Schumann som et av sine fineste verk. Kvintettens hoved-toneart er den optimistiske F-dur, men Brahms skaper spenning ved å gjennomgående veksle mellom uventede tonearter, og musikken pendler mellom lys og skygge. 2.sats har en svært langsom puls i den mørke tonearten ciss-moll, og kan nesten oppleves som en begravelse-sarabande. Temaene er basert på barokke dansesatser der midtpartiet fungerer som en scherzo i dur, før satsens dyptfølte og innadvendte hovedtema vender tilbake. Satsen toner ut i A-dur, som i en strime av lys, og 3. sats fjerner ethvert tungsinn i en vennlig pastoral karakter.

Brahms hadde nære forbindelser med Antonin Dvořák, og var svært delaktig til Dvořáks utbredelse og berømmelse ved å presentere hans partiturer for sitt eget noteforlag. Dvořáks Dumky-trio er blant komponistens mest kjente verk og har alltid vært populær, helt siden han selv spilte klaver under urfremførelsen i Praha i 1891, samme kveld som han ble utnevnt til æresdoktor ved Charles-universitetet i Praha. Trioen ble så godt mottatt at den sto på programmet til Dvoraks lange avskjedsturné, før han satte kursen for ‘den nye verden’ og bosatte seg i Amerika, og ble direktør for National Concervatory of Music i New York. Trioen ble utgitt mens Dvořák var i Amerika, og korrekturleseren var hans venn Johannes Brahms. Komponisten selv kalte verket simpelthen bare for Dumky, som refererer til ballader og klagesanger, basert på rytmikken fra tsjekkisk og ukrainsk folkedans. Trioen avviker fra den vanlige formen for kammermusikk, både med hensyn til satsantall, oppbygging og struktur. De 6 satsene kan høres som en nocturnsk, fantasifull rapsodi der Dvořák evner å transformere et lite ensemble med bare tre instrumenter om til nærmest en symfonisk form. Satsene veksler mellom grublende og introverte melodier, til kontrasterende lystige og raske mellomparti, og Dvořák mestrer å være både elegisk og letthjertet, samtidig som han skaper øyeblikk av fullstendig enkelhet og sinnsro.