Inn i musikken kl. 18.30 v/ Kaija Saariaho

Konserten åpner med Wagners Waldweben, som er et arrangement av Wagner selv for konsertframførelse, der han bruker fragmenter fra musikken i 2. akt i operaen Siegfried. Her beskrives Siegfrieds vandring i en raslende skog der han skjærer en seljefløyte og forsøker å få kontakt med en fugl. Da fuglen ikke forstår, griper han sitt horn og blåser så sterkt at han vekker dragen som da kommer ut av hulen. Siegfried er fryktløs og dreper dragen, og da han tar hånden for munnen, får han monsterets blod på tungen og oppdager han at han kan forstå skogens røster og hva fuglene sier til han.

Kong Arthur og den hellige gral er også tema for Saariahos fiolinkonsert, Graal théâtre, fra 1994. Komponisten bruker bevisst de to begrepene «gral» og «teater» som referanse til den spenningen som kan oppstå mellom komponistens arbeid i komposisjonsprosessen og det teatralske aspektet i selve fremføringen. I dette verket kombinerer Saariaho akustiske instrumenter med elektronisk forlengelse, og stykket framtrer som en hyllest til det virtuose fiolinkonsertrepertoaret.

Wagners musikkdrama Tristan und Isolde er basert på en middelaldersk romanse og tragedie. Med verkets ekstreme kromatikk og endeløse deler med uoppløste spenningsakkorder, brakte Wagner harmonikken helt til grensene for oppløsningen av den klassiske musikkens tonalitet.

Saariahos verk har ofte skimrende, tette klangbilder som gjennomgår stadige forvandlinger. Dette hører vi også i Vers Toi Qui Es Si Loin (Mot deg så langt unna) for fiolin og orkester fra 2018, som anvender særlig fiolinens øverste register. Den stemningsfylte musikken bruker orkesterinstrumentene som et lydteppe, nesten som i en sverm bak fiolinen.

Saariahos Lumière et Pesanteur (Lys og tyngde) er et kort orkesterverk fra 2009, som var en gave til Saariahos gode venn og dirigent Esa-Pekka Salonen. Verket er et instrumentalt ekstrakt av oratoriet La Passion de Simone, som beskriver livet til den franske filosofen og aktivisten Simone Weil. Musikken gir lytterne en skinnende klangverden, hvor lyse klangfarger veksler med mørke nyanser.

Temaet for Wagners Tannhäuser-ouverture er kampen mellom den rene og den profane kjærligheten, og forløsningen gjennom kjærlighet. Ouverturen bruker hele uttrykksskalaen, og med det majestetiske pilegrimskoret, gir det oss en ruvende avslutning på kveldens konsert.