Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering i VIP-rommet i 5. etasje med Anders Moberg kl. 18:30. 

Franz Schubert sin symfoni nr. 7 i h-moll betegnes ofte som den store, den som vanligvis er nr. 9. Denne, som kalles «Den ufullendte» skrev han som 25-åring. Bare to satser ble skrevet ferdig, i tillegg finnes det skisser til en tredje sats. Uroppførelsen fant sted i 1865, lenge etter at Schubert døde i 1828, bare 31 år gammel. I sitt arbeid var han på leting etter et eget tonespråk, frigjort fra forbilder som Mozart og Beethoven. Forspillet til førstesatsen i nr. 7 er mørkt og mystisk, fullt av uro. Satsen inneholder depressive musikalske trekk, men har en majestetisk form som stiger til rytmisk villskap. Schuberts egne ord beskriver andanten best: «Sanger sang jeg lenge, flere år, men ville jeg synge en pris til kjærligheten, ble det til smerte». Om den store dirigenten Wilhelm Furtwängler fortelles det at han forlangte en visjonær pianissimo av orkesteret, slik at musikerne nesten ikke våget å spille. Men denne symfonien krever også dynamisk heftighet i førstesatsen.

Jordens sang, Das Lied von der Erde, av Gustav Mahler har undertittel «En symfoni for en tenor- og en alt- eller barytonstemme for orkester». I kveld hører vi den for tenor og baryton. Mahler skrev verket mellom sin 8. og 9. symfoni, i frykt for at hans niende symfoni ville innebære en avskjed med livet – slik det var for Beethoven og Bruckner. Verket er en syklus med seks sanger for tenor og baryton. Tekstene stammer fra Hans Bethges «Den kinesiske fløyte». Deler av sangene er enten strofiske eller behandlet fritt. Det orientalske i tekstene avspeiles knapt i orkesterklangen. Den første sangen kan minne om en første sats, den langsomme andre sang om en annensats, sang tre og fire om en slags scherzo, og nummer seks om en lang, utstrakt finale-adagio. Mahler beskrev verket som «et stort farvel, en avskjed fra ungdom, skjønnhet og vennskap».