Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 i VIP-rommet i 5. etasje med Ulf Rosenberg. 

«Etter siste tone hersket stillhet i konsertsalen.  Et tilløp til applaus fra to-tre tilhørere ble hysjet ned.»

Slik lød en samtidig beskrivelse etter fremførelsen av Johannes Brahms’ første pianokonsert i Leipzig i 1859. Selv om Brahms noen år tidligere var utpekt av Robert Schumann som den tyske musikkens frelser, lot det store gjennombruddet vente på seg. Og her kom han ung og freidig til Leipzig, en av Europas viktigste musikkbyer beryktet for sitt kresne publikum, med en pianokonsert som satte en tykk, kontant strek over all arv fra wienerklassisismen og tidlig romantikk. Tilhørerne forventet en konsert med pianoet i førersetet og orkesteret høflig plassert i bakgrunnen, smektende melodier og virvlende hender over klaviaturet.  Hva de fikk var en klaversymfoni, riktignok med en teknisk ytterst krevende klaverstemme, men der virtuositeten er aldri et mål i seg selv. Pianoet virvler inn og ut av orkestermaterien i åpningssatsen, en sats som med sitt omfang og nådeløse fremdrift sprengte alle grenser for hva man kunne tillate seg i en pianokonsert. I mellomsatsen, noe av det ømmeste Brahms har skrevet, står pianoet nakent på scenen, mens solisten får boltre seg på egen hånd i store deler av finalen.

I tonediktet «Tod und Verklärung» tar Richard Strauss oss med inn til lønnkammeret til en mann, en kunstner, som vet han skal dø. Stykket består av fire deler som går i ett. I begynnelsen høres mannens svake, ujevne hjerteslag, men atmosfæren er fredelig. Uttrykket formørkes brått når mannen innser at han slett ikke er klar for å dø, og han jages av dødsangst. I verkets tredje del skuer mannen tilbake på sin barndom og unge voksenliv og fylles av takknemlighet ved tanken på at livet allikevel var rikt og godt. Og etter hva som høres ut som antydning til en sørgemarsj kommer verkets mest forgylte del, den avsluttende og rørende «Verklärung», som kanskje best kan oversettes med forvandling.

«Tod und Verklärung» er skrevet av en ung mann, Strauss var kun 25. Og da han selv lå for døden seksti år senere, skal han ha uttalt «Det er så underlig … Å dø er slik jeg komponerte det i Tod und Verklärung.»

Christian Ihle Hadland