Konserten åpner med utdrag fra Bizets verdensberømte opera, som byr på spansk lidenskap, dramatikk og uforglemmelige melodier.

Etter pause får vi høre Francis Poulencs intense enaktersopera Menneskerøysta, der sopranen Karen Vourc’h gir et dramatisk og sårbart portrett av en kvinne alene i telefonen med sin forhenværende elsker.

Georges Bizet var et av disse forbløffende barnetalentene som fant voksenlivet vanskelig. Livet hans i Paris var som tatt ut av dreieboken for en romantisk kunstnertilværelse; rik på ånd, men knapt en krone i kassen. Da han nærmet seg midten av tredveårene kom endelig gjennombruddet med operaen Carmen, men dessverre for sent for Bizet, som døde bare tre måneder etter premieren, 36 år gammel.

Handlingen i Carmen utspiller seg i Sevilla, hvor hovedpersonen med samme navn arbeider på en tobakksfabrikk. Carmen er en ung sigøynerpike, nomadisk og en motsats til alt etablert liv. Hun havner i tvilsomme miljøer, byr seg frem og er i det hele tatt en torn i øyet på publikum. I en av pausene på tobakksfabrikken oppdager hun den litt beskjedne yrkessoldaten Don José. Han overser Carmen, som kaster en akasieblomst i ansiktet på ham. Don José blir forfjamset, men tar vare på blomsten. Da Carmen senere blir arrestert etter opptøyer i fabrikken, er det Don José som skal føre henne til fengselet. Hun synger den forførende «Seguidilla» for ham, og Don José lar henne slippe unna. Som straff for dette må han sone to måneder i fengsel.

Når dommen er sonet ferdig, møtes Don José og Carmen på et vertshus i Sevilla. Carmen danser for Don José akkompagnert av klaprende kastanjetter, men brått låter et trompetsignal: Don José kalles tilbake til kasernen. Carmen blir rasende. Hun håner Don José og hiver kastanjettene etter ham. Don José trekker frem blomsten Carmen tidligere kastet på ham. Den har han tatt vare på under hele fengselsoppholdet. Carmen er allikevel ikke overbevist.  Hun krever at Don José bryter med sitt gamle liv og blir med Carmen og hennes venner opp i fjellene. Under vandringen hører vi det vakre forspillet til operaens tredje akt.

Livet i fjellene er ikke noe for Don José. Forholdet surner, og den brunstige tyrefekteren Escamillo dukker opp. Escamillo har lagt sin elsk på Carmen, og det utarter til knivkamp mellom ham og Don José. Don José forlater følget for å dra hjem til sin syke mor, men kommer med en siste advarsel til Carmen: «Vi skal møtes igjen.»

Operaens sluttscene utspilles utenfor tyrefekterarenaen i Sevilla, hvor Escamillo skal i ilden. I folkemengden oppdager Carmen en oppjaget og tårevåt Don José. Han trygler henne om å ta ham tilbake. Carmen latterliggjør ham, og kaster ringen i bakken foran føttene hans. Mens brølet fra folkemengden når sitt høydepunkt, trekker Don José kniven og hugger Carmen til døde. Når kampen er over finner tilskuerne Don José knelende over Carmens døde kropp, og operaen slutter med at Don José føres bort.

Langt mer tilknappet i form, men ikke mindre intens er Francis Poulencs «La Voix humaine» – Menneskestemmen. Operaen har kun én rolle, og er basert på franske Jean Cocteaus monolog fra 1928, som Poulenc tonesatte tredve år senere. På slutten av 20-tallet var man i massetelefoniens spede barndom, og dette illustreres ved de stadige avbruddene, feiloppkoblingene og vilt fremmede mennesker som dukker opp på linjen. Scenen er en kvinnes soverom, og den stadige kimende telefonen etterlignes av en xylofon. Hun snakker med sin elskede, sin kjære gjennom mange år som har forlatt henne for å gifte seg med en annen. Hun er fattet, prater om hvilke venninner hun har besøkt, hva hun har spist, hva hun har på seg. Men etter hvert faller masken og tragedien slår mot oss. Hun har ikke vært ute og spist, hun har ikke kledt seg pent, men derimot gått rundt i nattkjole hele dagen, aldri langt unna telefonen i håp om at han skal ringe. Og hun har ikke tatt én sovepille for å falle til ro, men tolv, for å falle i den evige søvn.

Hele operaen gjennom drives hun mellom sin knuste tilværelse og pludring om dagligdagse hendelser. Kanskje er det hele min skyld, resonnerer hun, kanskje var det bra det gikk som det gikk. Vi hører ingen arier i denne operaen, kun stakkåndede, hvileløse utbrudd. Hun forblir navnløs, og i den klaustrofobiske atmosfæren hører vi bare hennes stemme til det siste, fortvilte hikst.