Sommeren 1868 satte den 25 år gamle Edvard Grieg kursen mot København med sin kone og nyfødte datter. I Kongens by overlot han hustru og barn til svigerforeldrene, mens hans selv dro til Mothsgården ved Søllerød, på denne tiden en sval landsby i Københavns utkant. Her hadde Grieg ordnet seg et gammelt gartnerhus hvor han kunne arbeide på dagtid; om kvelden møtte han sine danske venner på Søllerød kro hvor alkoholen fløt. Like ubesværet fløt også tonene til det som skulle bli hans kanskje største mesterverk, pianokonserten i a-moll. Åpningen er en av de mest geniale i musikkhistorien, som en adrenalinsprøyte rett i blodet.  Førstesatsen øser av friskhet og freidighet. Orkestreringen er enkel, men uhyre smakfull og leder frem til et avsluttende og velfortjent norsk drønn.

Strykerne og noen få blåsere tar fullstendig over scenen i den langsomme Adagio, før pianoet forsiktig banker på døren og gjør sin entré med en lysende seljefløytetone. Satsen er kort, og i finalens åpning går vi fra 0 til 100 på få sekunder før Grieg introduserer hovedtemaet, en herlig stampete halling.

Grieg møtte den store ungarske komponisten og pianisten Franz Liszt i Roma. Liszt spilte konserten rett fra bladet og lovpriste den unge Grieg. Og et glimrende knep fra Liszt benytter Grieg seg også av: Det stillferdige fløytetemaet i finalen kommer igjen helt til slutt, med dunder og brak.

Også engelske William Walton var en ung mann da han festet til første symfoni til papiret, men her er ikke mye lykke å spore. Walton hadde vært gjennom et særlig smertefullt brudd med sin prøyssiske prinsessekjæreste, og dette måtte han skrive av seg. Første sats er jagende med hissige, spastiske rytmer og brølende messing. Scherzoen er stikkende og infernalsk, og med et dryss av noe haltende godlynt kun mot slutten. I den langsomme satsen faller det hele til ro, men undertonen er smertelig, elegisk.

Og etter disse tre satsene fikk Walton fullstendig skrivesperre. Symfonien ble urfremført uten finale før jul 1934. Ytterligere et år tok det Walton å fullføre finalen, som til gjengjeld er symfoniens mest britiske, rojal og med verdig bravur. Belønningen var det ikke å si noe på: 5 minutters stående applaus fra det britiske publikum – noe som vel tilsvarer en time i Italia.

Christian Ihle Hadland, kveldens solist