Sesongåpningskonserten spilles også 29. august, i Hovedserien. 

To romantiske giganter som levde og virket på samme tid, men som ikke kan være mer forskjellige: På den ene siden Mahler med gnistrende, stort anlagte orkesterverk, på motsatt fløy Grieg med sine funklende og geniale miniatyrer, universell musikk som allikevel trenger inn i dypet av den norske folkesjelen.

Edvard Grieg (1847-1907) laget ofte arrangementer av egne verker, og i årene 1892-95 orkestrerte han noen av sine mest berømte sanger. Solveigs sang og Solveigs vuggevise hentet Grieg fra scenemusikken til Peer Gynt komponert noen år tidligere. Det er mye ved disse sangene som ikke er som man tror: «Solveigs sang» synges ikke av en ung, lengtende pike, men av en middelaldrende kvinne i en hytte «høyt mot nord» som Ibsen skriver. Den rørende «Solveigs vuggevise» synges ikke i skumringen, men en solfylt søndagsmorgen, mens Solveig er på vei til kirken og Peer plutselig viser seg på tunet for et rørende gjensyn.

Bjørnsons «Monte Pincio» er en skildring av Romas livlige folkeliv, på en av byens høyder med samme navn. Grieg opplevde et av sine kjæreste øyeblikk i Roma da den store ungarske pianist og komponist Franz Liszt skamroste hans klaverkonsert i a-moll.  Han komponerte sangen umiddelbart ved hjemkomst Bergen; i pur inspirasjon får vi tro. Så kommer den i dag sjeldent hørte «Henrik Wergeland», en hyllest til dikteren for å markere femtiårsdagen for hans død, sommeren 1895.

Og så: to av de vakreste møtene mellom poesi og musikk overhodet. Ibsens hvite svane, stilt glidende gjennom vannet i ferd mot døden hvor den endelig skal finne sin sang. Og Aasmund Olavsson Vinjes «Våren», med alle disse rare nynorske ordene: trjota, brjota, lauga, røma, ord vi kanskje ikke kan forklare, men som vi allikevel forstår, dypt der inne.

Gustav Mahlers (1860-1911) femte symfoni er som en mursteinstykk episk roman, en film på fire timer eller et orienteringsløp uten kart. Mahler ville at en symfoni skulle favne alt livet hadde å by på, ja til og med være større enn livet selv. Som lytter skal man dermed ikke føle seg rådvill om man merker at grunnen skjelver under føttene. Men festepunkter finnes: Den faste militærmarsjen som åpner stykket, de lune østerrikske danserytmene i mellomsatsen og den glade, allikevel triumferende avslutningssatsen. Andre sats er nok den mest kaotiske, med en evig musikalsk klo i hjertet. Men belønningen kommer i fjerdesatsens Adagietto; Mahlers kjærlighetserklæring til konen Alma i all enkelhet og evig skjønnhet.

Christian Ihle Hadland