Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Stacey Dixon i foajeen i Kuppelhallen kl. 18:15. Dørene åpner 17:45. 

Solist Francesco Piemontesi har dessverre meldt forfall til denne konserten, men vi får en strålende erstatter i Denis Kozhukhin. Programmet endres fra Rachmaninovs 4. til 2. klaverkonsert.

Anatoly Liadov kom fra en familie av fremragende musikere. I 1909 fikk han i oppdrag om å sette musikk til Ildfuglen for den russiske balletten i Paris under Sergej Diaghilev, men prosessen strandet. Eleven hans, Prokofjev, mente Liadov var lat. Men han skrev en mengde stykker for klaver og for orkester, og samme år skrev han Den fortryllede innsjøen (The Enchanted Lake) som er et slags symfonisk dikt. Det er et kort stykke, der det fortryllende særlig kommer frem gjennom klanger fra harpen, celesta og fløytetoner. Komponisten selv beskrev det som stjerner under skyene, der de speiler seg i vannet på mystisk vis.

Sergej Rakhmaninovs andre klaverkonsert har lenge vært en publikumsfavoritt, med sine uforglemmelige melodier og blendende pianistiske effekter. Det er ganske bemerkelsesverdig at denne konserten ble til da hans karriere var på bånn. I 1897 ble hans første symfoni urfremført, den var en katastrofe, og Rakhmaninov gled inn i en dyp depresjon. Men han ble overtalt til å besøke legen Nikolai Dahl, som utførte hypnose på ham. Hans arbeid må bli regnet som den største psykiatriske suksessen i musikkhistorien, da Rakhmaninov ganske raskt begynte å komponere igjen, og ferdigstilte sin andre klaverkonsert. Komponisten urfremførte den selv i Moskva i 1901 med stor suksess, og Rakhmaninov dediserte den med stor takknemlighet til Dahl.

Rosenkavaleren (1909/10) av Richard Strauss hadde så stor suksess at han ble fristet til å komponere noen utdrag for orkester. Det begynte med noen valser, og i 1945 kom Rosenkavaler-suiten med høydepunkter fra hele operaen. I 1925 skrev Strauss faktisk også en utvidet Rosenkavaler-filmmusikk til en stumfilm av Robert Wiene.

La Valse (1919/20) av Maurice Ravel er både beskrevet som en hyllest til valsen og Wien, og som at komponisten slår hele valseformen i stykker – særlig mot slutten. Det siste stammer fra Carl. E. Schorskes bok Fin-de siècle Vienne. Politics and Culture (1980). Han betegner verket som, tenkt som et «koreografisk dikt», som en danse macabre. Det illustrerer, ved slutten av første verdenskrig, en krise, ja, den voldsomme døden til det 19. århundres verden. Tegn på dette kan være fragmentene i verkets valsetema, samt den voldsomme, musikalsk voldelige slutten. La Valse er rett og slett en slags meta-vals.