Norske kontraster og Francks symfoni

Edvard Grieg (1843-1907) er fremdeles Norges mest populære komponist, med a-moll-konserten, de lyriske stykkene for klaver, sangene, Holberg-suiten og de to suitene til Peer Gynt. Henrik Ibsen hadde i 1874 henvendt seg til Grieg for at han skulle komponere musikk til skuespillet. Grieg skrev i alt 23 enkeltstykker, og av disse stilte han i 1888 og 1891 sammen fire stykker til hver av suitene op. 46 og 55.

Peer Gynt-suite nr. 1 begynner med «Morgenstemning», opprinnelig et forspill til 4. akt. Det er et av Griegs mest populære stykker, med en lang dynamisk kurve som baserer seg på en følsom melodi. «Åses død» er en sorgtung klagesang i strykerne der Peer sitter ved sengen til sin døende mor, helt i andre tanker. «Anitras dans» er skrevet i «mazurka-tempo» og er en grasiøs, kunstferdig valsepreget melodi som en beduindatter underholder Peer med i den marokkanske ørkenen. Siste sats, «I Dovregubbens hall», er et paradestykke for orkesteret. Peer unnslipper så vidt horden av rasende troll.

Jan Erik Mikalsen (født 1979) hører til de norske komponister som får flest bestillinger fra orkestre og musikere. Han har studert med de betydelige danske komponistene Hans Abrahamsen og Bent Sørensen, begge kjent for fantasifull orkestrering. «De formidlet tanken om orkesteret som noe levende, nærmest som en bevegelig organisme» sier Mikalsen om sine lærere. Vi kan høre dette både i hans klaverkonsert og i fiolinkonserten. Begge er spilt inn med SSO (på Aurora), den siste med Ingerid Dahl som solist. For 200-årsjubileet for Norges grunnlov skrev Mikalsen Songs for Orchestra som han fikk den høythengende internasjonale Rostrum-prisen for. Verket i kveld, en konsert for kontrabass og orkester, er en urfremførelse.

César Franck (1822-90) var en fremragende orgelimprovisator. Flere av hans komposisjoner bærer da også preg av orgelstemmer og registrering av disse. Franck skrev bare én symfoni, Symfoni i d-moll, to år før han døde. Det særpregede med dette verket er at det er en indre sammenheng mellom, ikke bare satsene, men i hele formforløpet – mellom motiv- og temaforbindelser, slektskap mellom temaene og det at de går igjen i de forskjellige satsene. Symfonien er i tre staser, ikke fire som er det vanlige i den symfoniske tradisjon. Etter første sats følger det nemlig en kombinasjon av andante og scherzo; takt for takt korresponderer de med hverandre. I finalen, som er en kontrast til den rolige avslutning i mellomsatsen, kommer likevel sørgemarsj-temaet fra denne satsen igjen, samt elementer fra temaene i første sats. Det skulle gi symfonien   organisk enhet, men det er vel heller en metamorfose det er snakk om.