Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 med Timothy Miller.

Årets siste hovedseriekonsert utspiller seg i årene før og under annen verdenskrig. Pasifisten Benjamin Britten luktet tidlig lunten og reiste til USA i 1938, mens Dmitrij Sjostakovitsj, som slettes ikke kunne reise noe sted under Stalins klør, havnet midt i infernoet.  Ut av dette sprang noen av hans mest gripende verk.  

Benjamin Brittens eneste fiolinkonsert er ung, fremadstormende musikk skrevet kort tid etter ankomst USA. Som vanlig dypper eklektikeren Britten tærne i opptil flere musikalske basseng. De dumpe paukeslagene i åpningen kan være et vink til Beethovens fiolinkonsert som også begynner med asketiske paukeslag, men ellers er satsen uttrykkssterk, med brede, romantiske strøk. Mellomsatsen har utvilsomt lånt øre til Prokofievs ny-klassisisme med sin gnistrende påståelighet, mens finalen er en passacaglia, en barokk form hvor en basslinje durer i bunnen mens alt mulig utfolder seg over den; sanger, danser og marsjer.  

Dmitrij Sjostakovitsj skrev selv konsertomtale til sin åttende symfoni fra 1943, og det er interessant lesning: 

“Verket er tragisk og dramatisk, men i det store og hele er det optimistisk og livsbejaende. Første sats er en lang adagio med et veldig klimaks. Andre sats er en marsj med elementer av scherzo, mens den tredje er en energisk marsj. Til tross for sitt marsjpreg er atmosfæren i fjerde sats mørk og dyster. Finalen er lys og frisk, nærmest pastoral, med preg av folkemusikk og dans.» 

Enten er det noe som mangler her, eller så er vi så vant med å tillegge Sjostakovitsj’ musikk så mye symbolikk at vi ser doble bunner overalt. Fasiter finnes det få av i musikk. 

Første sats er en knapp halvtime lang, nærmest en symfoni i seg selv, hamrende og insisterende til å begynne med, men ofte med et dempet, fortvilet preg. Det er nesten så Sjostakovitsj behøver ikke én, men to scherzosatser for å kjøle ned musikken. Og mens den første scherzoen er temmelig underholdende, har den andre et grelt, maskinelt preg. Den leder direkte inn i fjerdesatsens grufulle akkorder. Marsjen Sjostakovitsj snakker om virker fjern, vi befinner oss i en trist, forlatt verden. Finalen er svalere, men det lyse og friske Sjostakovitsj snakker om er heller som en enslig rose på en soldats grav.