Inn i musikken – velkommen til gratis verkorientering kl. 18:30 med Eirik Lodén.

Jörg Widmanns hornkonsert er et stort anlagt verk i syv satser, og det er særlig en spilleteknikk man må bite merke i, for den benyttes hyppig: Multifoni, hvor hornisten spiller en tone på instrumentet, samtidig som han synger en annen. Resultatet er en eiendommelig klang som vanskelig lar seg beskrive, det kan høres ut som sang under vann, strupesang, eller fjerne klanger fra katakomber. Denne teknikken benyttes særlig i åpningssatsen, «Traumbild» eller «Drømmebilde». I annen sats hører man sitater fra Carl Maria von Webers Concertino for horn fra 1815, en av Widmanns store helter. I tredje sats er det bare å ta frem kulerammen og telle musikalske sitater, det kryr av dem, og det mest brukte skulle absolutt være kjent for våre ører.

Det hele roer seg ned i den fredsæle Adagietto, hvor hornet hviler på et teppe av strykere, harpe og celesta. Vi kastes igjen ut i tumulter før finalen rundes av med en dose Mozart, mer Weber og ganske mye storband.

«Hvis Gud tar pennen fra min hånd, er det Hans ansvar.» Og mer sannsigersk kunne vel ikke Bruckner ha vært, for han døde før hans niende symfoni ble ferdigstilt. Dermed ble den siste satsen i Bruckners livsverk symfoniens tredje, som han kalte «Farvel til livet», en sats fylt til randen av sitater fra tidligere verker, en rørende oppsummering fra den stillferdige, gudfryktige organisten fra Østerrike.

Men innen den tid er det ikke mye som tyder på at livet skulle tone ut. Første sats er en av Bruckners svimlende katedralske former av over tyve minutters varighet, kraftfull, majestetisk og gjennomsyret av Bruckners mektige koraler hvor hele messingrekken får blåse ut.  Scherzoen er streng, nærmest hissig og med bankende rytmer som driver satsen fremover. Men som alltid hos Bruckner ligger lyse og idylliske melodier på lur, temaer som hentet fra den østerrikske fjellheimen.

Som finale planla Bruckner å bruke sitt eget mektige korverk «Te Deum» – Til Gud. Heller enn å slutte sirkelen går symfonien med sin ufullendthet inn i evigheten, til den Bruckner tilegnet symfonien: «Dem lieben Gott» – den kjære Gud.

Christian Ihle Hadland