Erich Wolfgang Korngold, født i Brno 1897, kom som liten til Wien. Han var et musikalsk vidunderbarn. Da han i 1918 fikk i oppdrag fra Wiens Burgtheater å skrive scenemusikk til Shakespeares Much Ado about Nothing, var han allerede en etablert teater-komponist. Men mest kjent er Korngold for sin filmmusikk skrevet i USA. Det er han som skapte den symfoniske filmmusikkens sound, i senromantisk stil. At han har skrevet en slik filmmusikk, har nok overskygget hans produksjon innen klassisk musikk. I dag spilles f.eks.  fiolinkonserten ofte, av flere store fiolinister.

Som scenemusikk har kveldens verk 14 deler, senere (i 2013) har man rekonstruert Korngolds intensjoner og kommet til hele 23! Som orkestersuite har verket fem deler. Ouverturen minner ikke så lite om Mozarts, til Figaros bryllup. Det følger en sats med nostalgisk preg, en farseaktig sørgemarsj og et intermezzo med sparsom orkestrering. I finalen har de to hornene en fremtredende rolle.

Jacques Ibert skrev sin fløytekonsert i 1834 for den legendariske fløytisten Marcel Moyse. Konserten blir ofte beskrevet som lett og eklektisk. Det siste er nok riktig, men konserten er på ingen måte en lettvekter. Harmonisk er den kompleks, og for solisten er den en av de vanskeligste av alle konserter for dette instrumentet. Vittighet er et element i verket, også eleganse samt lidenskap. Men alltid holdt innenfor et fast grep om det formelle.

Richard Strauss’ Borgeren som adelsmann er basert på Molières komedie Den adelsgale borger. Jean Baptiste Lully (1632–87) hadde også skrevet en såkalt comédie ballet til Molières stykke, ca. 250 år tidligere, og Strauss baserer seg delvis på Lully. Opprinnelig var verket scenemusikk og forårsaket av et komplisert samarbeid med Hugo von Hofmannsthal. Men denne musikken hadde kanskje gått tapt dersom Strauss ikke hadde arrangert musikken til en orkestersuite i 9 deler. Strauss tar i de satsene som ligger tett opp til Lully, karakteren på kornet. Hør f.eks. på «Cléontes entré». Skikkelig komisk lyder det i satsen «Fektemesteren». Hovedpersonen, Monsieur Jourdain, som streber etter å bli adelig og avslørende nok skryter av å snakke prosa når han får lære å skille mellom poesi og prosa – han er til stede i menuetten (etter Lully), men ikke minst i siste sats, den overdådige middagen: Til fiskeretten (laks fra Rhinen) hører vi henspillinger på Wagners Ringen; fårekjøttet henspiller (i cello-stemmen) på Strauss eget symfoniske dikt Don Quixote; i retten med lerke og trost hører vi fuglesang; i en omelette surprise kommer en kjøkkengutt ut og danser – en wienervals. Alt er det gjort med en suveren kombinasjon av estetisk og kulinarisk smak.